Hvordan han så ut, ville min bestemor vite da jeg forklarte henne hva som hadde hendt. Var han ung? Var han narkoman? Var han utlending?

Jeg kunne godt ha svart ja på disse spørsmålene. Om ikke annet så for å glede min bestemor. Dersom jeg hadde lagt til at mannen hadde langt, pistrete hår, skjeggstubber, ring i nesen, en dårlig stelt tanngard og skitne klær med huller i, ville jeg ha servert prototypen på en lommetyv — i bestemors øyne. Da ville bestemor ha nikket erkjennende og frydet seg litt for seg selv, mens hun hadde tenkt: «Ja, det er det jeg sier. De folkene der er ikke til å stole på.»

Men det ville vært å lyve, og bestemor lærte meg en gang at det skal man ikke gjøre. Sannheten er at lommetyven var en kvinne, og hun var definitivt norsk. Videre hadde hun på seg rene og pene klær, og kostbare smykker. Hun så snill ut. Aldersmessig lå hun et sted mellom sytti og åtti år. Hun kunne ha vært min bestemor.

Om jeg er bitter? Ja, litt. For er det noen man må passe seg for, så er et folk i den kategorien som tyven var i: Gammel og rik. Særlig når man selv er ung og har dårlig råd, som er min situasjon nå og de neste ti til femten årene.

Jeg ble seniorsakens første offer.

KJETIL LUNDBERG, STUDENT