Statsminister Tony Blair meldte seg etter mønster fra Golfkrigen og Balkan som USAs nærmeste allierte da tårnene falt i New York 11. september. Rollen faller naturlig for regjeringen i et land som mentalt fortsatt er en stormakt og hver gang verden står i brann har vansker med bare å være en europeer blant europeere.

Churchillsk

Den britiske statsministeren var mer churchillsk enn Bill Clinton da NATO-slaget sto om Kosovo og i alle fall utad like overbevist som George W. Bush om nødvendigheten av å bombe mål i Afghanistan. Det ble sagt at Blair tok initiativet til at NATO mobiliserte sin solidaritetsartikkel for å hindre at USA opptrådte alene og overilt. Men det var britene som heiet Nordalliansen inn i Kabul, ikke amerikanerne, nedlesset i politiske hensyn.

Sammen med amerikanerne går britene også foran når de synliggjør demokratiets knipe ved å ta omstridte grep: Hvordan forsvare demokratiet mot en trussel uten å oppheve noen av dets friheter og rettigheter? Storbritannia vil nå oppheve, på ubestemt tid.

Med begrunnelsen at landet i likhet med USA etter 11. september befinner seg i en tilnærmet unntakstilstand angrepet av et terrornettverk vil den britiske regjeringen unnslippe Den europeiske menneskerettighetskonvensjonens begrensninger. Den etablerer et unntakstilfelle og vil blant annet ha anledning til internering uten dom, det vil si på grunnlag av mistanke om at en person har en eller annen tilknytning til et internasjonalt terrornettverk holde vedkommende i fengslig forvaring så lenge man anser det nødvendig.

Galt, og klokt?

Regjeringens forslag kalte spontant på to innvendinger, den ene prinsipiell og den andre fornuftsmessig. Menneskerettighetsorganisasjoner og britisk presse blåste til kamp for demokratiets rettsgrunnlag. Var det ikke det åpne samfunn man skulle berge etter 11. september? Da terror rammet flere land i Europa for en mannsalder siden, lød det som en advarende selvdisiplin i disse samfunnene at myndighetene ikke måtte skape den autoritære staten som den europeiske terrorismen hevdet fantes.

Andre gjentok den afghanske bombekrigens spørsmål: Var dette et formålstjenlig middel for å få has på et terrornettverk? Den britiske regjeringen vil ikke innføre, men gjeninnføre internering. I første halvdel av 1970-årene ble internering prøvd forgjeves i Nord-Irland for å stanse en terrorbølge i vekst.

Ordningen måtte etter få år avvikles. Den var en fiasko som anti-terror-våpen og med sitt brudd på rettsstaten en politisk katastrofe for regjeringen i London. Den ga IRA og tilsvarende organisasjoner på protestantisk side de politiske poengene. Interneringen masseproduserte helter og gikk rett inn i IRAs propaganda som forfulgt frigjører. Ordningen saboterte Londons forsøk på å forme en nord-irlandspolitikk, en oppgave som var håpløs nok fra før.

Dette var årene da de britiske myndighetene også på annen måte forgrep seg på rettsstaten i terrorbekjempelsens navn. Og det var årene da de innsatte som en innrømmelse av tvilsomme metoder fikk status som politiske fanger, av et London i villrede mellom konflikten det ikke greide å løse og terroren det måtte møte.

Selv med hvite hansker

Bak terroren sto både britisk-orienterte protestanter og irsk-nasjonalistiske katolikker, men IRA ble britenes hovedfiende som den nordirske konfliktens militante kjerneorganisasjon.

Om den så hadde vært utført med hvite hansker, ville den britiske jakten på IRAs medlemmer ha fått preg av å være et diskriminerende felttog mot den katolske befolkningen, rett og slett fordi det var der IRA fantes og gjemte seg. Tilsvarende risikeres nå enten metodene er akseptable eller ikke. Er Osama bin Ladens mye omtalte nettverk al Qaida fienden, vil den jakten måtte føres blant muslimer, og de amerikanske myndighetene skjerper kontrollen med muslimer som vil til USA. Den nordirske terroren, geografisk knyttet til en lokal strid, en motsetning mellom to folkegrupper og mellom den ene og regjeringen som av historiske grunner satt med styringsretten over området. Trusselbildene fra New York og Washington i september i år. Dette gir ulike sammenhenger for løsning. Felles er følgene av å lirke på demokratiets prinsipper. Den første er at den som gjør det har påført seg selv et nederlag.