I et innlegg i BT julaften kommenterer Eva Fidjestøl fra Naturvernforbundet i Hordaland min artikkel i BT 11. desember i fjor.

I stedet for å ta opp det sentrale spørsmålet om Sellafield-utslippene kan være helsefarlige, konsentrerer hun seg om dem som forstyrrer hennes egen oppfatning om saken: Nemlig at disse utslippene på lang sikt vil representere en reell helsefare for dem som spiser mye sjømat fanget i norske farvann.

Vi, på den andre siden, mener at det ikke eksisterer noen helsefare forbundet med utslippene fra Sellafield. «Vi» er for øvrig en gruppe forskere og teknologer med bred erfaring fra nukleær virksomhet.

Blant annet flere professorer fra Universitetet i Oslo. Vi har blandet oss inn i kampanjen mot Sellafield, som ledes an av miljøvernminister Brende, fordi vi mener at det mangler en faglig dimensjonering i spørsmålet om mulig risiko ved å spise sjømat med små mengder radioaktivitet som stammer fra Sellafield. Vi mener dessuten at Brendes kampanje skaper unødig frykt, og kan skade vår eksport av fisk.

Fidjestøl lanserer også noen personlige synspunkter på stråling. Blant annet at det i helsemessig sammenheng må skilles mellom menneskelaget (kunstig) og naturlig radioaktivitet. Det er bare det at kroppen vår ikke ser noe slikt skille. Den skiller bare mellom typer av stråling (alpha, beta eller gamma) og om strålekilden er utenfor eller i kroppen.

At kroppen ikke ser forskjell på kunstig og naturlig stråling gjør det hensiktsmessig å bruke den naturlige strålingen når en skal vurdere en strålerisiko. Det er videre meningsløst å snakke om en stråledose fra en kunstig kilde, som utslippene fra Sellafield, uten å relatere denne til dosen vi får fra naturlige kilder – fra vuggen til graven. Jeg må gjenta at vi lever i et «hav» av stråling, og det er kanskje derfor liv har utviklet seg på jorden!

Fidjestøl kommer med andre oppsiktsvekkende «opplysninger». Hun sier at ICRP – Den internasjonale strålevernkommisjonen – bygger på et politisk og ikke et vitenskapelig grunnlag. Hun prøver å så tvil om denne organisasjonen på en forunderlig måte. ICRP er en uavhengig internasjonal organisasjon som ble opprettet i 1928. Deres oppgave er å rådgi nasjonale strålevernorganisasjoner i spørsmål og regler vedrørende strålevern. De bestemmer, i denne sammenheng, ingenting. Men praktisk talt alle nasjonale strålevern følger deres anbefalinger. Også det britiske og det norske Strålevern. ICRP er svært konservativ i sine anbefalinger, og har blant annet valgt å forutsette at enhver stråledose, ned til de laveste nivåer, representerer en risiko (LNT-prinsippet), selv om dette ikke bygger på målinger av biologiske effekter ved de dosene vi snakker om i miljøsammenheng. Nærmere «føre var»-prinsippet er det vanskelig å komme.