Informasjonen som pressen gir er preget av overskrifter som: «Flerdoblet radioaktivitet i sjøen. Nordsjøen farlig radioaktiv. Opprør i Lofoten mot Sellafield. Forurensningen fra Sellafield er ufarlig. Frykter for fiskerinæringen. Krever at Sellafield stenges. Atomavfall i helsekost. Sellafield-utslipp er ikke helsefarlig».

Sellafield består av tre enheter. Atomreaktorer som produserer energi, gjenvinning av radioaktivt brensel og behandling av høyaktivt avfall. Det er under gjenvinning av radioaktivt brensel at technetium (Tc) opptrer som avfall og slippes ut i Irskesjøen. Dette avfallet transporteres så med havstrømmene til Nordsjøen og norskekysten. Det er den radioaktive isotopen av technetium, Tc-99, som omtales i pressen. Dette er en menneskeskapt radioaktiv isotop. Strålingsvarigheten fra forskjellige isotoper varierer og avtar med tiden. For Tc-99 avtar strålingsintensiteten til det halve etter 213.000 år. Vi har altså skapt noe varig som også våre etterkommere må forholde seg til i lange tider.

Stråling måles i becquerel (Bq). Dette er et mål for antall partikler som sendes ut fra en bestemt vektmengde av et radioaktivt stoff. Men det som betyr noe når det gjelder stråling er hvordan den påvirker oss som individer, og naturen for øvrig. Forskjellige radioaktive stoffer gir forskjellige typer stråling kalt alfa-, beta— eller gammastråling. Technetium gir betastråler. Betydningen av all stråling avhenger av hvilken dose vi får, og denne dosen måles i mikrosievert. Det er i denne sammenheng viktig å være klar over at vi daglig utsettes for radioaktiv stråling. Stråling er en naturlig del av vår hverdag og har vært der siden tidenes morgen. Den varierer etter hvor en bor på kloden og er mer eller mindre sterk. I UK er denne strålingen på 2200, i Irland 3000 og i Danmark og Norge nesten 4000 mikrosievert hvert år. Ca 50 prosent av strålingen vi påvirkes av er fra radongass. Enkelte steder i Norge er radonkonsentrasjonen ekstra høy, f.eks. i Oslo sentrum. Betydningen av technetium er selvsagt størst for dem som bor nær Sellafield og spiser mye sjømat. For disse menneskene utgjorde dosene fra Sellafield henholdsvis 50, 35 og 20 mikrosievert i 97, 98 og 99, vi har altså hatt en nedgang.

Det er sant at technetium-innholdet i Nordsjøen er mangedoblet siden Sellafield kom i drift. Men dette er det samme som å si at dersom jeg gir deg en krone og så ni til, så har jeg tidoblet din formue. Nordsjøen er naturlig «farlig» radioaktiv pga. naturlig stråling, Sellafields bidrag til dette er fraksjoner av en promille.

Forurensningen fra Sellafield er i dag ufarlig sammenliknet med den stråling vi f.eks. utsettes for når det gjelder naturlig radongass. Dersom en kan lykkes i å hindre all radonlekkasje i norske bolighus, kan det bety at mellom 50 og 100 årlige lungekrefttilfeller vil kunne forebygges. Når en gjør slike sammenligninger, så undres en på hvorfor vår miljøminister ikke bidrar til redusert radioaktiv helsefare i Norge i stedet for å reise til England? I denne sammenheng kan en slå fast at «Sellafield-utslipp er ufarlig».

Når det gjelder opptak av Tc i fisk så er denne lav, men det er funnet oppkonsentrering av Tc i hummer. Men nivåene målt i hummer på Kvitsøy i Rogaland er lavere i år enn i fjor. Hummer inneholder altså et stoff som binder Tc. Dette kan være interessant når det gjelder bioprospektering. Kanskje hummeren har en tilleggsverdi for atomindustrien?

Men det at en «Frykter for fiskerinæringen» og at det er «Opprør i Lofoten mot Sellafield» er forståelig slik informasjonen gjøres tilgjengelig i dag. Det er derfor viktig at den informasjon som produseres gir den enkelte mulighet til å vurdere om dette er en fare sammenliknet med annen radioaktivitet som vi utsettes for, eller andre farer. Mengden positiv informasjon må være minst like stor som den negative. Det er ofte informasjonsmengden som avgjør hva markedet mener, og ikke de faktiske forhold.

Vår kunnskap om det meste er svært begrenset, og hvordan Tc virker i den biologiske næringskjeden og på forplantning hos fisk vet vi selvfølgelig lite om. Det er også et spørsmål om det er etisk og moralsk forsvarlig å produsere radioaktivitet som «aldri» blir borte. Studier av radioaktiv påvirkning på biologiske systemer er nyttig fordi det øker vår kunnskap. En overvåking av radioaktiviteten i våre havområder er nødvendig slik at vi har best mulig kunnskap om våre fiskeriprodukters fortreffelighet. Men med den kunnskap vi har i dag er dette ikke et av våre mest sentrale miljøproblemer. Radongass i våre hus burde være mye mer nærliggende, og den er et reelt problem for mange i Norge.

Av Erik Slinde, Havforskningsinstituttet, seniorforsker, dr.philos, og prof. II ved Bg.U