SUN TZU GÅR SÅ LANGT som å hevde at med mange kalkulasjoner utført er det sannsynlig at en vinner; uten at en gjør dette arbeidet er det liten sjanse for et heldig utfall. For 60 år siden, nærmere bestemt den 27. desember 1941 gjennomførte 576 briter og 15 nordmenn et strandhugg som beviste riktigheten av denne påstanden.

SLAGET OM ATLANTERHAVET var i full gang og tyske ubåter påførte britene og de allierte store tap. Den allierte krigsmoralen trengte en oppstiver. Til lands og til vanns var tyskerne overlegne, men det britiske Directorate of Combined Operations mente at kortvarige kommandoraid kunne sette en støkk i tyskerne og få dem til å spre forsvaret av kystene. Samtidig var målsettingen å ødelegge viktig krigsindustri, skip og havner og gi gode poeng til britisk propaganda.

MÅLØYRAIDET BLE GJENNOMFØRT som en «Allied Combined Operation» tredje juledag 1941. Det var planlagt og iverksatt etter britisk initiativ, og uten regjeringen Nygaardsvolds godkjenning. Britene valgte å sette operasjonen ut i livet som en avledningsmanøver for et tilsvarende raid mot Reine i Lofoten. Begge disse var en oppfølging av tidligere aksjoner på Norskekysten. Men den gang var regjeringen blitt spurt. Måløyraidet ble en suksess. Det ble derimot ikke raidet mot Reine. Operasjonene skulle likevel komme til å spille en viktig rolle i utviklingen av et alliert amfibieoperasjonskonsept, som besto prøven under landgangen i Normandie 6. juni 1944.

BAK DE ALLIERTE OPERASJONENE på Norskekysten lå en omfattende planlegging. Måløy pekte seg naturlig ut fordi det her var prioritert en viktig krigsindustri som lett lot seg ødelegge. Samtidig var det tyske forsvarsinstallasjoner og en passe stor garnison å bryne seg på. I tillegg lå Måløy i hensiktsmessig avstand fra britiske havner, med gode muligheter til å få flystøtte fra egne baser.

Britene hadde nemlig i lengre tid planlagt et nytt og større raid mot Lofoten. Hensikten var å opprette en base som skulle være utgangspunkt for operasjoner mot tysk skipsfart og samtidig kunne gi beskyttelse for konvoiene til Murmansk. Det viste seg imidlertid umulig å få tilfredsstillende flystøtte for en slik operasjon. Det var derfor nødvendig med en avledningsmanøver et annet sted i Norge. Valget falt på Måløy.

ANGREPET SKULLE FINNE STED om morgenen den 26. desember 1941. Oppgavefordelingen mellom de ulike våpengrenene var klar: Marinefartøyene skulle sette det tyske kanonbatteriet ved innseilingen til Måløy ut av spill. Videre skulle de ta seg av tyske sjømilitære enheter som befant seg i området og kapre, eventuelt senke handelsfartøyer som fraktet forsyninger for tyskerne. RAF hadde som oppgave å holde tyske fly unna mens operasjonene pågikk. Dette innebar blant annet flyangrep mot batteriet på Rugsundøy og bombing av flyplassene Herdla og Sola. Bakkeoperasjonene skulle utføres av personell fra den nyopprettede kommandobrigaden, samt en del mindre spesialenheter, bl.a. fra Kp Linge.

Angrepet var tidfestet til grålysningen. Styrken ville dermed ha fem timer til å utføre oppdragene på land. Begrunnelsen for dette var at samtlige fartøyer måtte være ute av fjorden før det ble helt mørkt, og samtidig være utenfor rekkevidde av tyske fly når det lysnet neste dag. På grunn av storm i Nordsjøen måtte operasjonen utsettes 24 timer.

PÅ VÅGSØY BEGYNTE lørdag 27. desember 1941 akkurat som enhver annen dag i det okkuperte Norge. Tolv timer senere hadde tettstedet Måløy totalt endret karakter. Samtlige fiskeolje— og hermetikkfabrikker sto igjen som rykende ruiner, alle tyske militære anlegg på stedet var satt ut av funksjon, telegrafstasjonen og fyrtårnet var sprengt i stykker. Hele 92 bygninger var skadet og 20 helt ødelagt. I alt 9 skip i tysk fart var blitt senket. Tyskerne hadde 150 falne, mens 98 ble tatt med tilbake til Storbritannia som krigsfanger. Blant disse var 4 lokale nazister. Over 70 nordmenn sluttet seg til britene da de evakuerte. Selv mistet de allierte 52 soldater, mens 71 ble såret. 7 allierte fly gikk tapt under operasjonen.

IFØLGE RAPPORTEN fra den tyske 69. Infanteridivisjon hadde britiske fartøyer kommet ut av nattemørket og gått inn til Måløy og gjort et strandhugg der. Spørsmålet er likevel hvorfor de tyske okkupasjonsstyrkene ikke klarte å stoppe britene. Tettstedet Måløy var jo viktig som innfallsport til Nordfjord og konvoihavn for sjøtrafikken over Stadhavet, og måtte vel forventes å være overvåket både av fly og bevoktningsfartøyer. Området var dessuten sikret av flere tyske kystartillerianlegg. Forklaringen skyldes nok først og fremst et usedvanlig godt trenings- og planarbeid på alliert side. Men også vinterstormen må ha spilt inn.

DA DE FØRSTE ALLIERTE soldatene stormet i land møtte de liten eller ingen motstand. Ildstøtten fra marinefartøyene og fra RAF kan forklare dette. Det ligger imidlertid i krigens natur at selv det grundigste forarbeid ikke kan føre til suksess uten i kombinasjon med et visst hell. Det virkelige store hellet, som hjalp kommandostyrkene usåret i land i Måløy, dreiet seg i første rekke om omsorgen for et par tyske offisersstøvler. Batterisjefens oppasser på Måløyna var så opptatt av å pusse sin herres støvler at telefonen som brakte første melding om angrepet ringte av før han gadd å ta røret.

Dernest en underordnet tysk marinesoldats slaviske lydighet mot reglementets bokstav. Sambandsmannen som fikk de første meldingene fra observasjonspostene unnlot å varsle batteristaben på Måløyna fordi det var en hærenhet. Disse to ting i forening resulterte i at det ikke ble løsnet et eneste skudd mot landgangsbåtene mens de befant seg i sin aller mest sårbare posisjon, nemlig i skuddlinjen på kloss hold for kanonene ved innseilingen. Hvis de var kommet i virksomhet er det ikke godt å si hvorledes raidet ville ha løpt av.

KAMPENE PÅ LAND utviklet seg etter hvert til voldsomme gatekamper og var uten sammenligning den blodigste og mest forbitrede del av krigen i Norge. Det var en kamp i sin mest brutale form hvor ingen av partene ba om nåde. Kaptein Martin Linge falt her.

Denne operasjonen i romhelgen 1941 skulle få et mangfoldig etterspill. Tyskerne var overbevist om at dette var innledning til en alliert invasjon i Norge, og frykten ga seg utslag både i harde represalier mot nordmenn og i en sterk utbygging av det tyske forsvaret i Norge. I norsk okkupasjonssammenheng kom raidene på tverke for Quislings drøm om maktovertakelse.

MEN RAIDET FIKK OGSÅ følger for det britisk-norske samarbeidet. En akutt samarbeidskrise mellom norske og britiske myndigheter ble utløst på grunn av manglende informasjon om aksjonene i Lofoten og Måløy. Dette resulterte blant annet i en utskiftning av den norske forsvarsledelsen.

OGSÅ I LINGE-KOMPANIET hadde de to raidene og Linges død skapt en alvorlig moralsk og disiplinær krise. Den nye forsvarsministeren Oscar Torp måtte personlig reise til Skottland og forsøke å ordne opp. Resultatet ble et vendepunkt i kompaniets historie. For fremtiden skulle Linge-guttene utgjøre kjernen i en styrke av dyktige etterretningsagenter og sabotører. I krigens siste fase ble en rekke av disse sendt hjem til Norge for å lede treningen av mannskapene i Milorg. En av nordmennene som deltok i Måløyraidet finner vi igjen i Matrefjellene som sjef for Bjørn West.

Selv om raidet på Måløy kun var et lokalt strandhugg kom det til å få en mer omfattende betydning enn størrelsen i seg selv skulle tilsi. Raidet fremsto som et skoleeksempel på planlegging og gjennomføring av fellesoperasjoner. Samtidig oppnådde Churchill sitt mål. Nålestikkene langs Norskekysten overbeviste Hitler om at en alliert invasjon ville komme i Norge. For ham ble dette «skjebneområdet i denne krigen». Dermed bandt han opp store tyske styrker i et område av krigen hvor ingenting skjedde som var avgjørende for krigens utfall. Dette ble den største militære verdi av de britiske raidene mot norsk territorium.