Propagandakrigens poeng er taktisk verdi og ikke sannhetsverdi. Et utaktisk faktum kan gjemmes eller benektes. Desinformasjon har klang av folk som kan jobben og vet at den krever litt røffhet. Nå er media så flinke til å minne om at de blir lurt i en krig at folk ikke stoler på dem da heller.

Sågar opprørt

Noen slår skoleflinkt fast at hadde ikke amerikansk fjernsyn vist bildene fra New York, ville ikke folk blitt sinte på det de så. Nå ble de manipulert til å ha en mening. Sågar en følelse.

George W. Bush mener også at Osama bin Laden manipulerer amerikanerne, derfor må ikke tv vise hans taler. Bush sier at de inneholder kodete meldinger, men vi behøver ikke la oss manipulere av forklaringen. bin Laden må redigeres for ikke å skremme amerikanerne utilbørlig, slik bildene fra New York gjorde ifølge andre. Det er spekulativt og manipulerende å vise bilder fra New York i tilfelle noen forarges over terroren.

Og fra Kabul, dersom noen får trang til å kritisere ødeleggelsene? Vekk med nyheter Bush kan utnytte i New York eller Taliban i Kabul, og vekk med bin Laden så ingen uroes. Filtrer krigen. Sannelig får en lyst til det når enhver nyhet er en trussel.

bin Laden slipper til i den arabiske tv-stasjonen al-Jazeera, som avtalte å være mikrofonstativ.

Til gjengjeld vil Bush at Quatar tukter stasjonen. Det er ikke enkelt å være et medium i krig. Eller fjernsynsseer når Bush, bin Laden, medier og medieforskere manipulerer.

Vi vet ikke hvor mange sivile som dør i Afghanistan. USA skal ha frem at de bekjemper et onde, Taliban-regimet at amerikanerne fører krig mot afghanerne og at islams forsvarere er uskadet. Drepte afghanere opprører imidlertid verken bin Laden eller Taliban, som er villige til å kjempe for Saken til siste afghaner, og vantro.

Eksemplet Pakistan

Vi ser demonstrasjonene i Pakistan arrangert av religiøse grupper og partier og etniske grupper med bånd til afghanerne. Før politiet fikk ordre fra landets uniformerte president om å vise hvor liten protesten var, ble vestlige media tilkalt av de demonstrerende for å vise hvor bred den var. Vel er flere pakistanere mot supermaktdiktat og bombing og sitt militærstyre enn for araberen bin Laden og Taliban-regimets særegenheter.

Pakistans leder ber USA unngå sivile tap og gjøre seg fort ferdig. Selv lar han politiet skyte for å sikre regimet. Å ha kontroll i Pakistan krever om nødvendig liv, mens indre hensyn også fordrer at USAs bombing i nabolandet skjer uten tap av muslimer.

USA stolte på Iran til sjahens modernisering falt, fordi den forutsatte diktatur, også over islam. En ayatolla grep folkets misnøye. Nå kombinerer Pakistan diktatur, stor fremtid og allianse med USA og prøver å holde islam i sjakk. Samtidig brenner lunten i Kashmir.

For og mot

Man kan være mot bombing fordi man mener den ikke rammer terrorister eller fordi man ikke godtar sivile tap. Det siste fordrer konsekvens. Under Kosovo-krigen ble det anført både at NATO savnet FN-mandat og at militære løsninger aldri var svaret siden de rammer sivile. Da må også FN-aksjoner forkastes og forsinket også krigen mot Hitler, for den krevde ganske mange liv. Nord-Vietnams krig med USA likeså.

Regelen om krigens nødvendighet, av og til, er prinsippet om den rettferdige kamps nødvendige prisberegning. Noen tåler Stalins ofre, men ikke ofre i Kabul, fordi de ikke tåler USA. Andre tålte ofre i Vietnam så lenge USA sa at det var prisen for å få til noe. Den som mente at USA hadde rett godtok noen drepte. Det gjorde også den som holdt med motparten.

Ikke demoniser, er budet som går til Satan, USA, gjentatt av en av SVs representanter i Stortinget. Det har vært så mange demoner med Saddam Hussein, Slobodan Milosevic og så videre, så den ene får holde: Mot USA blekner Stalin, og siden Hitler i 1945 var død, kan ikke amerikanerne få gleden av andreplassen når SVs mann setter opp listen over de verste forbryterne etter siste verdenskrig.

Fastslår man at terroren utløses av USAs overgrep mot en rekke land i et blandingsforhold til hjemmeproduserte årsaker, noen vil ikke blande her, må det uansett menes noe om hvordan terrorhandlinger skal hindres nå for å unngå at fly deiser inn i FN-bygningen i New York mens verden samtaler om terrorismens årsaker. At USA oppmuntret Talibans folk og Osama bin Laden på et stadium i deres karriere, fordeler ansvar uten å fjerne det akutte problemet.

Når bin Ladens religiøse kamprop og manende ord om Palestina og Irak-sanksjoner treffer arabiske og muslimske holdninger, ser analytikere bildet av Vestens og den islamske verdens ulike historie, som formet ulike samfunnsstrukturer og -makter: Det heldekkende islam satt opp mot Vestens «kirken-for-seg-og-resten-for-seg», en utvikling der renessansen og den franske revolusjon henges opp som huskelapper. Det høres ut som forskjellen mellom idyll og noe annet. Så enkelt er det som kjent ikke, det er bare å følge Vestens parallellhistorie om kolonialismen og imperialismen.

Har den arabiske verden forberedt sine masser på at Palestina også betyr Israel, begge deler? Er islamske lands problem et trykk nedenfra som fordrer endring mens politiske og religiøse makter holder igjen og tilbyr verden som nostalgi, er USA likevel til stede som fiende enten det støtter regimene eller ei. Saddam Hussein kan gi USA skylden for irakernes lidelser, bin Laden kan si at det vanhelliger Saudi-Arabia ved å trenge seg inn som alliert.

Over det hele svever Palestina som arabernes utålelige Versailles-traktat.

Neste spørsmål

Aksepteres bombing som mulig måte å ta terrorisme på, er neste spørsmål om den treffer terroren knyttet til bin Ladens internasjonale nettverk samt Taliban-styret, den andre siden av samme saken, eller bare folket i Afghanistan, vant til å være åsted for stormaktskamp. Altså om maktbruk er formålstjenlig eller kun uttrykker USAs frykt for ikke å reagere. Resultatet avgjør, men umiddelbart får terroristen bevist sin påstand om at motstanderen er skyteglad.

For øvrig illustrerer Taliban at den asymmetriske krigen mellom terrorister og stater har et element av symmetri i seg. To om spor også går til Irak.