— Å fortrenge vonde opplevelser er kroppens måte å forsvare seg på, har krisepsykolog Atle Dyregrov uttalt til Bergens Tidende.

Kanskje hadde det, for noen av dem som bodde på barnehjem etter krigen, vært en fordel om døren til barnehjemmet hadde forblitt lukket og stengt. For andre har det vært en befrielse at historiene deres endelig er blitt kjent, trodd og tatt på alvor.

«Garnes-gutten» BT snakket med i fjor sommer var glad media interesserte seg for hans barndom. Selv om det var deler av historien han selv aldri ville fortelle, ønsket han granskingen og oppmerksomheten velkommen. Han drømte om å bli kvitt skam og følelse av skyld som hele livet hadde ridd ham som en mare. For å klare det mente han historien måtte frem og at andre enn ham måtte ta ansvaret for overgrep ved barnehjemmet. Han var ingen lykkejeger på jakt etter erstatninger for fjerne minner. Det var ikke lett å fortelle om opplevelsene fra barndommen. Verken for ham eller for noen av de andre barnehjemsbarna BT har snakket med.

I arbeidet med både Morgensol barnehjem og Bergens guttehjem har BT vært i kontakt med mange som i en årrekke har forsøkt å fortrenge opplevelsene fra barnehjemstiden. Det har tatt tid og det har smertet å huske. Likevel har mange ønsket det.

— Tenkt at Grete fortalte om det fæle som skjedde i kjelleren. Tenk at det virkelig er sant. Jeg håpet det bare var et mareritt, gråt en kvinne.

Forskning slår fast at mennesker, særlig barn, er flinke til å kvitte seg med traumatiske opplevelser ved å fortrenge dem. Det er en overlevelsesmekanisme som gjør det lettere å holde ut smertene

Det offentlige skjøv lenge barnehjemsbarna fra seg med loven om foreldelse i hånden. Problemet var bare at når grusomme opplevelser først ble hentet frem, ble de også gjennomlevd som nye.