Jeg tar utgangspunkt i at vi begge spiller mange roller, og i at vi begge prøver å gjøre vårt beste for at BTs lesere og andre skal forstå i hvilken rolle vi til enhver tid opptrer.

For Kobbeltveit og andre pressefolk er yrkeskodeksen at «reportasjen er hellig, men kommentaren er fri». For forskere er den tilsvarende kodeksen at vitenskapelige arbeider og populærvitenskapelige kommentarer skal være nøytrale, men at man også kan delta i samfunnsdebatten. Det er vel knapt noen som hever et øyenbryn for at en ekspert på klimautslipp som privatperson engasjerer seg mot gasskraftverk – eller for slike verk for den saks skyld! (Apropos kraftverk så er det rett at jeg som politisk engasjert privatperson har stemt for gasskraft når alternativet er ingen nye kraftkilder og akselererende strømpriser, men jeg foretrekker ikke desto mindre klart utbygging av fossekraft.)

Som lederskribent mener Kobbeltveit at det er jobben hans å være polemisk og endatil provoserende med utgangspunkt i BTs generelle liberale redaksjonelle linje eller med utgangspunkt i hans personlige ikke så helt fordekte Venstre-sympatier som festtaler på partiets landsmøte. Jeg synes likevel han har rett på å bli trodd når han påstår at han er i stand til å skille dette fra reportasjens krav om fullgod dekning og saklighet. Det jeg ikke forstår er, at når jeg helt åpent synes det er viktig at leserne vet om mitt personlige engasjement, så kan altså ikke Kobbeltveit i sin villeste fantasi forestille seg at førsteamanuensis Aarebrot kan være nøytral i sin forskning. Enn si at han prøver så godt han kan å være nøytral når BT eller Venstre ringer, titulerer ham valgforsker og ber ham gi en populærvitenskapelig analyse av en gitt situasjon. Som politisk engasjert privatperson må jeg likevel ha lov til å polemisere mot Ranveig Frøiland eller enhver annen – men selvsagt ikke i rollen som førsteamanuensis.

Men la meg som et tankeeksperiment ta Kobbeltveits råd som et eksempel til etterfølgelse. Jeg melder meg ut av Arbeiderpartiet, nekter å gi råd til Berrefjord og går inn i rollen som fordekt Ap-sympatisør. Mener virkelig redaktøren at da har BTs lesere mye større grunn til å feste lit til min nøytralitet som forsker? Én ting vet jeg. Jeg ville i så fall likt svært dårlig å bli «avslørt» på reportasjeplass i BT i følgende artikkel: «Men det måtte ein forskar til for å få deltakarene på festen til Berrefjord til å jubla. Førsteamanuensis Frank Aarebrot er kjent som ein dugande festtalar. Han skuffa ikkje denne gongen heller då han heldt festtalen laurdag kveld. Og som det seg hør og bør for ein forskar på eit universitet som skal halde ein viss avstand til politiske parti, så understreka Aarebrot at noko råd til Arbeidarpartiet for vegen framover, ville han ikkje gje. Men det hjartet er fylt av, flyt munnen over med. Og tilhøyarane forstod nok at det meste som vart sagt var meint til beste for Ap.»

Jeg forstår at Kobbeltveit ikke forstår denne parallellen. Jeg forstår at han ber om å bli trodd på at han kan skille mellom reportasje og kommentar, samtidig som han anser det som umulig for meg å skille mellom forskning og engasjement. Eller med en liten vri på Voltaires gamle, liberale om enn noe svulstige formulering: «Jeg forstår ikke hva du mener, men jeg vil kjempe til døden for din rett til å misforstå.»

Frank Aarebrot