Bergensordfører Kristian Helland er blant dem som ikke synes det er i orden at voksne selv må få velge sin samlivsform, som det står i familiemeldingen til Laila Dåvøy. Det synes imidlertid Valgerd Svarstad Haugland, som ønsker et KrF med en tolerant holdning overfor voksne mennesker som velger annerledes, som ikke velger som KrF helst skulle ønske. Flertallet i partiet mener det samme, og Helland ble nedstemt da han foreslo å fjerne setningen fra et partinotat i helgen. Men kampen mellom det moderne og det tradisjonelle KrF er knapt mer enn krusninger som den Helland sto for. Kampen for å bli sett og trodd er langt tyngre for det som nå med rette kan omtales som det vesle partiet.

En slags opptur

«Det er ikke mye til dramatikk å snakke om når den største spenningen dreier seg om hvem som skal bli 2. nestleder i partiet. Ikke engang 1. nestleder, men andre.» Det var en kollega som sukket over den manglende dramatikken på Kristelig Folkepartis landsmøte. Journalister er som kjent mer opptatt av konflikter enn mange andre er, og her var konfliktnivået lavt. Det betyr ikke at harmonien hersker i KrF. Men det betyr at partiledelsen klarte å utføre de indremedisinske operasjonene som et partilandsmøte gjerne blir.

Partilandsmøter har mange funksjoner utover det rent opplagte, der partiets sentrale politikere får tilbakemelding og signaler fra sin egen grasrot. For partier i motgang, som Kristelig Folkeparti definitivt er, skal landsmøtet bidra med litt sorgterapi, oppmuntring og trøst. Delegatene skal reise hjem og tenke at verden ikke er så ille likevel. De skal tenke at nå, nå er vi sikkert på vei mot noe større.

Delegatene på KrFs landsmøte fikk det de kom for. Statsminister Kjell Magne Bondevik holdt den talen han skulle holde, og han gjorde det med en entusiasme og glød som symptomatisk nok overrasket flere enn tilhørerne bakerst i salen. Med tjukk tusj streket han under partiledelsen og KrF-statsrådenes refreng gjennom helgen: KrF har hatt gjennomslag i regjering, og Norge ville ikke vært helt det samme uten. Men så var det alt det andre, da.

Blåmandag

Å snakke om bakrus er neppe rettferdig etter et KrF-landsmøte. Men mandagene kan nok være like blå der som andre steder. For nå er alle lokalpolitikerne tilbake i kommunene som sliter.

De skal ut i valgkamp. De skal forsvare en regjering som blir beskyldt for å være den mest høyrevridde vi har hatt på mange år. Innleggene under landsmøtet viste tydelig at partiet slites mellom gleden over å være i regjering, og frykten for å bli infisert av for mye av Høyres tankegods.

Tilbake i kommuner som ikke får pengene til å strekke til er det ikke lett å slå i noens bord med at partiet har fått gjennomslag for et rekordstort bistandsbudsjett, en familiemelding som like gjerne kunne hatt KrF-logoen på seg, eller at partiets helseminister har befestet Norges stilling som annerledeslandet.

Tilbake i kommunene er det først og fremst snakk om penger, og mangel på det, organisering, effektivisering, bygging og stengning av skoler, eldreomsorg og konkurranseutsetting. Om den hverdagen blir noe lettere får verken KrF-erne eller andre svar på før 15. mai, da kommuneproposisjonen for neste år legges frem. Forventningene er skyhøye, og kan neppe oppfylles. Men noe konkret i form av kroner og frihet er kommunene blitt lovet, og det er Kristelig Folkeparti avhengig av å få mye av æren for.