Torstein Dahle skriver i Bergen Byavis nr. 39, 2003, at det regner og vi tror at strømmen blir billigere. Statkraft driver med opplysningskampanje og sier «smil til skyene, de varmer hjemmet ditt». Det er det motsatte som skjer. Dahle opplyser i sitt innlegg at vannmagasinene i Sogn og Fjordane og Hordaland bare er 66 prosent fulle, mot 71 prosent i fjor på samme tid. Dette stemmer ikke med det som en av sjefene i NVE opplyste i NRK tidligere i høst, der han forklarte de høye kraftprisene med at nå blir det importert kraft fra utlandet for å spare på vannmagasinene, og den kraften er dyr. Sannheten er at nå eksporteres det kraft for å tjene mest mulig penger. På denne måten sikres alltid høye priser. Det gambles med folket sin eiendom, vannkraften. Dahle uttrykker det slik: «Problemet er at kraftprodusentene er styrt av profitt og ikke samfunnsplanlegging.» Jeg vil si det slik: Myndighetenes grådighetskultur har gått fullstendig av hengslene. Staten krever 90 prosent av overskuddet til Statkraft. Det er sikkert ikke lite med de strømprisene vi har hatt de siste årene.

Når vi kjører på fjellovergangene og ser alle de nedtappede vannmagasinene som ligger langs veien så tenker mange at det er jammen ikke rart at strømmen er dyr. Andre er nå begynt å lure på hva med de magasinene som ligger langt inne på fjellet? Renner de over? Folk er begynt å bli mistenksomme. Den økende grådighetskultur som vi opplever både fra stat og kommuner er nå i ferd med å skape en mistillit til våre myndigheter som er ødeleggende for et stabilt samfunn. Kraftkrevende industri flytter ut av landet grunnet myndighetenes vinglende energipolitikk og Bygde-Norge mister arbeidsplasser. Vi blir mismodige når vi stadig opplever at toppolitikere for det meste er opptatt av å kritisere hverandre med stadig mer infame metoder. Vi har ikke bruk for slike politikere. Frustrert blir vi også når vi hører at den norske stat tillater våre ministere å spise for kr 880 pr. person når de tar gjester ut til middag. De kan neppe spise for så mye, de må vel drikke for det meste. Imens fryser våre minstepensjonister. For disse er 880 kroner mange penger. Det er tragisk når vi vet at disse menneskene ofte er slitere som gjennom hele sitt liv har arbeidet hardt og bygd opp det velstandssamfunnet vi har i dag — men som får så lite igjen.

Av Erling A. Hammer, professor