En støvete landevei i California. Solen holder på å gå ned i horisonten. I speilet dukker Peter Fonda og Dennis Hopper opp på motorsyklene sine fra Easy Rider. På bilradioen spiller Jay Farrar sine triste sanger.

Det var slike stemninger den tidligere Uncle Tupelo og Son Volt-vokalisten frembrakte for undertegnede på Madam Felle i går ettermiddag. En konsert for fullt hus, (det betyr ikke så veldig mange i disse lokalene), som etterlot en salig ro over hele Bryggesiden.

Om enkelte av publikum denne kvelden kjedet livet av seg, kan vi gjerne forstå dem. For Jay Farrar var ikke en mann av verken mange ord eller geberder. Enten slår den lett klagende stemmen og de melankolske melodiene an noen usynlige strenger i sjelen, ellers så etterlater låtene lytteren uberørt med samme virkningen som en neve sovepiller.

Gene Clark og Byrds er fristende å bruke som referanser for Jay Farrars musikk. For dette er folkrock med sterke innslag av country. Musikk som hører hjemme i San Francisco og Los Angeles, og ligger milevidt fra Nashville og Texas.

Minst et par av øynene på terningene går for øvrig til gitarist Mark Spencer som til daglig spiller i bandet Blood Oranges. Bare utstyrt med en Telecaster, en gammel lapsteelgitar og et sett effektpedaler fargela han de vakreste tonelandskaper. Lydbildet Spencer skapte var åpent og storslått. Ikke ulikt det som er blitt varemerket til den canadiske produsenten og artisten Daniel Lanois, og som gjenfinnes på de siste par platene til Emmylou Harris.

For en ti (?) års tid siden hørte jeg Farrars legendariske første band Uncle Tupelo spille for et fåtallig publikum i Hulen. (Bandet ble for øvrig legendarisk først etter at det var oppløst.) Det ble en kveld ikke ulikt gårsdagen. Magisk. Noen år senere opplevde jeg Farrars neste band Son Volt på Garage. Ikke helt vellykket. Uten at det går an å sette fingeren på hva som manglet.

I går stemte derimot alt. Selv om mye av materialet var hentet fra Farrars kommende album, og derfor var ukjente for publikum, inneholdt de den samme kvaliteten som kjennetegner de beste av Farrars gamle låter. Evnen til å fremkalle de magiske stemningene av en solnedgang over prærien.

ANMELDT AV

EINAR ENGELSTAD