LASSE ELLEGAARD

I et par uker glemte tyrkerne at de er i store vanskeligheter. Men nå når posisjonen blant verdens tre beste fotballnasjoner er tatt til etterretning, har den grimme virkelighet meldt seg med fornyet styrke: Landets statsminister, den 77-årige Bülent Ecevit, ignorerer alle oppfordringer — fra pressen, opposisjonen, næringslivet og fagforeningene - om å gå av. Av helsemessige årsaker. Så lenge han blir sittende er det ikke utsikter til at den tyrkiske lira styrkes i forhold til den amerikanske dollaren.

Som en vestlig diplomat uttrykte det: «Tyrkia er et forvirrende land. På den ene siden går det rett vest, på den andre side aner man en dynamikk og et oppsving som kun dempes av markedets skepsis til fremtiden.»

Den krisen som ble fremkalt av de store jordskjelvene i 1999, og som sendte den tyrkiske valuta i fritt fall til nesten en tredjedel av verdien, er faktisk i ferd med å vike plassen for stigende eksport- og turistinntekter. Men nå skimtes et nytt tilbakeslag, på grunn av Ecevits sviktende helse og fraværet av en opplagt kronprins som kan føre den økonomiske politikken videre.

Konens påvirkning en tragedie

Sagaen om Bülent Ecevit skildrer i nesten episk form et drama hvor 65-70 millioner menneskers sosiale og økonomiske fremtid avhenger av statsministeren og hans kone, bildekunstneren Rahsan Ecevit (79). Den skildrer videre et land som stadig har et stykke vei å gå før demokratiet er innført. Som det tyrkiske næringslivet er det politiske livet toppstyrt. En partileder er, som en tyrkisk filosof har sagt det, «det nærmeste vi i dag kommer en sultan».

Rahsan Ecevit er nestleder i Demokratisk Venstre Parti (DSP), og hennes innflytelse på partilederen er ifølge tyrkiske aviser i ferd med å utvikle seg til en nasjonal tragedie. Og verken hun eller hennes sterkt svekkede mann kan veltes, ettersom de selv har utpekt samtlige parlamentsmedlemmer. De ble valgt i 1999 og er bundet av lojalitetshensyn.

Bülent Ecevit har vært alvorlig syk de siste to måneder, og svekkes ytterligere av at konen ikke tåler at han får tilsyn av leger og sykepleiere døgnet rundt. Det har ifølge avisen Hürriyet medført at han ikke får regelmessig medisinering, noe som igjen betyr at arbeidsevnen er sterkt nedsatt. Han sier bl.a. rare ting fordi kontakt-reléet mellom hjerne og tunge ikke fungerer uten den korrekte dosering av medikamenter.

I en situasjon hvor landet står overfor to store utfordringer, nemlig økonomisk gjenoppretting etter en langvarig krise, og et reformprogram som skal føre frem til egentlige forhandlinger om fullt EU-medlemskap, er den utviklingen satt på «stand by».

Mandag trådte Ecevit omsider frem etter 41 dagers fravær fra den offentlige scene, og erklærte at han er i fin form, og at han ikke har planer om å gå av.

Skaff flertall mot meg

— Hvis noen ønsker meg fjernet, kan de samle et flertall i parlamentet, sa han, vel vitende om at hans 344 mandater av totalt 550 i nasjonalforsamlingen er mer enn nok til å holde ham ved makten.

Under «fremvisningen» var han flankert av en nervøs Mesut Yilmaz og en tilfreds Devlet Bacheli. Mesut Yilmaz er leder av den sittende tre-partikoalisjons juniorpartner, ANAP, Moderlandspartiet. Årsaken til hans dystre fremtoning er at EU-reformene nå synes å ha lange utsikter i forhold til deadline, som er satt til 13. september. Devlet Bacheli er leder av det høyrenasjonale partiet MHP, og koalisjonens seniorpartner. Når han så tilfreds ut er det fordi det lykkes ham å presse både Yilmaz og Ecevit til å droppe flere av de merkesakene som er en forutsetning for å komme i direkte forhandling om EU-medlemskap, bl.a. kurdernes rett til eget språk og egne radio- og tv-programmer.

Yilmaz har forsøkt å forklare seg ut av knipen ved å si at «arbeidet med avskaffelse av dødsstraffen fortsetter».

Men som en sentral kilde i det danske EU-formannskapet sier: «Det er ingen halve løsninger eller enkle utganger. Tyrkia skal oppfylle alle de kriterier som ble fastlagt på toppmøtet i København i 1993, før det kan forhandles om fullt medlemskap. Ballen er nå på den tyrkiske banehalvdel.»

EU-ballen lagt død

Og det er en dødball. For så lenge Ecevit ignorerer oppfordringene til å gå før det valget som ifølge forfatningen skal finne sted senest i mars 2004, er usikkerheten den mest iøynefallende politiske faktoren. Meningsmålinger har vist at de tre partiene i regjeringen alle ligger under grensen på 10 prosent av stemmene, hvis det var valg i morgen. Og Ecevit har ingen kronprins i partiet - utenriksminister Ismael Cem kan ikke regne med å få nasjonalistenes støtte som ny regjeringsleder.

— Det tyrkiske næringslivet tør ikke investere langsiktig, bankenes utenlandske kreditter er fallende og markedet er overbevist om at det kommer et overraskende nyvalg med derav følgende mulighet for kaos, sier en mangeårig observatør av tyrkisk økonomi, som tilføyer: -Landet har et stort potensial, men mangler roen og stabiliteten til å utnytte det.

En lederartikkel i det britiske The Financial Times uttrykte det slik: «Når Ecevit sier at han har det bra for å berolige markedet, oppnår han den stikk motsatte virkning.»

Ecevit er den siste tungvekter i tyrkisk politikk. Han var statsminister i 1974, da Tyrkia invaderte Kypros med det formål å beskytte det tyrkiske mindretall. Det førte til etableringen av den nordkypriotiske republikken - den andre av EUs to tyrkiske hodepiner. Han var med på å fremkalle militærkuppet i 1980 da han - som nå - avviste å gå med på å utskrive nyvalg. Han ble dømt til politisk eksil av de daværende generaler, men vendte tilbake midt i 80-årene med fornyet styrke som leder av det sosialdemokratisk-orienterte Demokratisk Venstre Parti.

Opp gjennom 80-årene og 90-årene var han i opposisjon til skiftende sentrum-høyre-regjeringer under ledelse av den andre tungvekteren, Süleyman Demirel. Han spøker stadig i de politiske kulisser, selv om han måtte gå av som president for et par år siden.

Ble mottat med begeistring

Ecevit vendte tilbake som statsminister i en mindretallsregjering etter militærets såkalt «postmoderne kupp» i 1998, som tvang Tyrkias første islamske statsminister, Necmettin Erbakan, vekk fra makten. Og arrestasjonen av den ettersøkte PKK-lederen Abdullah Öcalan vinteren 1999 ga Ecevit en politisk gevinst som han utnyttet ved å vinne valget samme år, nå som leder av Tyrkias største parti. Han ble mottatt med velvilje som grenset til begeistring - som en av landets mest avholdte og respekterte politikere, som aldri har vært svertet av den korrupsjonen som ellers preger det politiske liv. Men hans gradvise alderdoms-svekkelse har nå nådd et punkt hvor de som tør ytre seg - og det er alle utenfor regjeringskoalisjonen - ber ham om å gå mens verdigheten ennå kan reddes.

Så lenge han blir sittende står Tyrkia i stampe - økonomisk og Europa-politisk, lyder det fra næringslivet og organisasjonene. Men Ecevit blir stående og insisterer på at hvis han skal falle, blir det med støvlene på.

Jyllands-Posten/Bergens Tidende