Hvor, hvor, hvor ble det egentlig av oss? Og hvor, hvor, hvor ble Einar Gerhardsen av? lyder det melankolsk i Odd Børretzens klagesang. I «Historien om Norge» skriver Karsten Alnæs at dagens barn «ikke lenger folder seg ut i fri lek og fantasi», og ikke lenger hopper paradis.

RUNE GERHARDSEN HAR SAMTIDIG skrevet en hel bok om sin far og de optimistiske og trygge 1950-årene, med setninger som «vi bodde bra, og det ble stadig bedre ... vi kunne vokse inn i tryggheten». Det ensartete norske 50-tallssamfunnet blir så varmt og godt i Rune Gerhardsens penn at han til slutt tvinger seg selv til å stille spørsmålet: «Var det i det hele tatt noe som var negativt?»

Det er naturlig at en tidligere epoke blir positivt påaktet omtrent et halvt århundre derpå. Få generasjoner svermer for sine foreldres ungdomsår, men er gjerne betatt av besteforeldrenes tid. Klesmotene har vel en slik syklisk tendens hvor det må gå noen lange tiår før de igjen er på høyden. Men her er det snakk om mer enn moteplagg. Lengselen etter 1950-årene slår en i øynene fra helt andre hold. Den er i ferd med å bli en sterk understrøm i de politiske og kulturelle budskapene — så lenge det varer. Og de mest positive beskrivelsene av tilstandene for 50 år siden ser ut til å komme fra dem som opplevde dem selv - som barn eller ungdom.

Karsten Alnæs er ikke alene om sin samtidspessimisme, der de byggende årene etter annen verdenskrig trekkes frem som glansbilder på organiseringen av det gode liv. Også andre akademikere og historikere er ute i samme ærend. Gerhardsen-tiden løftes frem som en gullalder for likhet og solidaritet, rettferdighet og trygghet. Etter ham har synden og griskheten kommer inn i verden.

Å TREKKE FREM EGNE OPPLEVELSER av 1950-årene som barn, er naturligvis ikke holdbart for en generell tidsforståelse. Men såpass både husker og vet jeg at disse årene er greie å ha i minneboken, men trøste og bære om vi skulle få dem igjen. Å gi inngående beskrivelser av dette tiåret, er viktige bidrag til historieforståelsen. Det skal ingen lastes for å gjøre. Ei heller skal diktere kritiseres for å besynge en annen tid. Men når noen i mer politisk eller vitenskapelig forstand prøver å fremheve tilstandene for 50 år siden som ideelle i forhold til dagens samfunn, nærmer man seg bedrageri.

Velferden og tryggheten i det norske samfunnet er enormt mye høyere i dag enn den gang. Utviklingen av velferdsstaten tok vel så store skritt i tiårene etter Einar Gerhardsen som i hans tid. Det viser statistikken, pensjonsordningene og trygdesystemet. Samtidig er den enkeltes velstand og de flestes boligstandard hevet til himmels i forhold til den gang. Forskjellen er at den gang kom landet seg ut av nød og krig. Velferd og velstand var noe helt nytt for store befolkningslag. Nå tas godene for gitt, vi har fått mye og vil ha mer.

DET ER I HVERT FALL TRE FORMER for 50-tallsnostalgi man bør være på vakt mot. Den gang var ikke bare Norge et ensartet samfunn, det var på noen områder ensrettet. Den politiske opposisjonen til venstre for regjeringspartiet ble regelmessig overvåket og kartlagt, både av politi og parti. Den politiske friheten er blitt mange ganger større enn den var. Det samme er friheten for dagens kvinner til å velge veien for sitt eget liv. Og når det gjelder påstanden om at barna den gang hoppet så mye friere paradis enn i dag, kan man nesten ikke gjøre annet enn å le. Barn av i dag får i løpet av en måned flere tilbud om aktivitet og underholdning enn en gjennomsnittsunge fikk i løpet av hele barndommen for 50 år siden.

På et annet punkt er enhver nostalgi med 1950-årene umusikalsk. Dette tiåret må ha vært et av de minst nostalgiske i moderne historie. Det var da man kastet alt gammelt rukkel på bålet, rev alderstegne bygårder og bare ville planlegge den nye tid. Den som i dag identifiserer seg 1950-årene, må derfor hoppe over tidsånden fra den gangen. Da så man stort sett bare fremover, og man gikk i noen tilfeller åpenbart altfor langt. Var det ikke Bryggen i Bergen man ville rive ned?

Likevel er selve holdningen om at fremtiden kan bygges bedre og mer spennende enn fortiden en mentalitet fra 1950-årene som gjerne kan få sin renessanse. Istedenfor å syte, kunne man kanskje være litt mer optimistisk.

DERFOR SKAL DISSE ANTINOSTALGISKE betraktningene slutte med en anbefaling om å se en stor utstilling fra nettopp 1950-årene, nemlig fremvisningen av det ypperste fra den absolutt moderne danske arkitekten og designeren Arne Jacobsen - på Louisiana-museet utenfor København. Der kan man skue skjønnheten i glass og stål, dristige møbler og høye hus, fremtidstro og skapende mot - denne arven fra 1950/60-årene som strutter av antinostalgi. Dessuten forteller utstillingen mye om hvordan denne tiden rommet mer enn sentimentale fortellinger om hvor like og snille alle den gangen skal ha vært. Skal man på død og liv inn i 50-årene, er det bedre å begynne med Arne Jacobsens kalde stål enn myter om datidens varme romantikk.

STEINAR HANSSON