Mange nordmenn gjør det de kan for å unngå sterke følelsesmessige situasjoner, og stritter også imot å skulle bli delaktige i andre menneskers følelser, spesielt servert gjennom et underholdningsprogram.

Alt sammen er så typisk norsk. Vi skal helst stå opp som rene og ranke germanere, som klarer oss fint på alle måter, og er mest mulig frikoblet fra følelsesmessige band og annen avhengighet. I et slikt land blir tv-programmet «Tore på sporet» av en del selvrettferdige mediemenere kalt for «intimitetsterror». Trass i at over en million mennesker lar seg underholde av Tore Strømøy på lørdagskveldene, ropes det høyt at programmet må stoppes.

Jeg synes det er sterk kost at kulturredaktør Jan Nyberg i BT sist fredag gjennom sitt anmelderi forlanger et populært program stoppet, bare fordi han ikke liker det. For å bygge opp under dette kravet, bruker han en del merkverdige argument, som at programinnslagene ikke forteller en hel historie. Det gjør vel heller ikke Bergens Tidende i sine reportasjer, men det kunne ikke ramle meg inn å kreve en reportasjeserie stanset av den grunn. Vi har da en ønsket ytringsfrihet i Norge, selv om man nesten ikke skulle tro det etter å ha lest Nybergs utgytelser om stopp og stans.

Kulturredaktøren tar også til inntekt for sitt syn enkelte negative reaksjoner mot programmet fra folk som har avvist å stille opp der. Men det vil alltid være sånn at noen er med på forskjellige opplegg, og andre ikke. Vi mennesker er da ulike. Noen vil kvie seg voldsomt mot å skulle vise følelser på tv, mens andre har et mer avslappet forhold til det. Tross alt har en del mennesker deltatt i «Tore på sporet», og jeg har ikke hørt at noen av dem hevdet å føle seg terrorisert.

Derfor, Jan Nyberg: Snakk for deg selv! Det er du som vil ha stoppet programmet, fordi du påberoper deg å ha en intellektuell tilnærming til tårene i «Tore på sporet». Jeg for min del oppfatter ikke kritikken fra deg som spesielt intellektuell, men mer som et holdnings— og meningstyranni. Holdninger som målbærer at det man ikke liker, det bør stoppes, gir meg ganske ekle assosiasjoner i retning av regimer og samfunnsforhold som kulturredaktøren i BT ganske sikkert ikke ville være noen talsmann for. Jeg synes også at Nyberg straks burde legge vekk det ganske meningsløse begrepet «intimitetsterror», som antyder at programlederen driver voksne, tenkende mennesker inn i en situasjon der deres livshistorier blir brukt og utnyttet på det mest skamløse, nærmest mot sin vilje.

Hvis Tore Strømøy driver med «intimitetsterror», er det meningsterror Jan Nyberg gjør seg til talsmann for i BTs spalter. Akkurat det synes jeg man burde være spart for fra folk som heller skulle stått vakt om ytringsfriheten.

Tross alt handler debatten om «Tore på sporet» bare om et tv-program. På fjernkontrollen finnes det knapper for å slå av tv-apparatet, og for å skifte over til andre kanaler. På meg virker det som Nyberg og andre ekstatiske mediemenere har glemt dette vesentlige poenget. Man skulle tro at en del mennesker tvinger seg til å se programmer de misliker, nærmest bare for å finne argumenter for å rase mot programmet etterpå. Jeg håper at folk flest ikke har et sånt forhold til tv-mediet, men at de i stor grad ser det som de har lyst å se.

Hvis det var et mål at alle skulle like alt det som fantes på tv, tror jeg programtilbudet ville bli rimelig kjønnsløst og forflatet. Derfor Jan Nyberg: Det vil være programmer på tv som du og en del likesinnede ikke synes det minste om. Det gjelder oss alle, men folk flest går likevel ikke ut og roper stopp og stans.

Jeg vet at Norge på mange måter er et gravalvorlig og ensrettet lite land, uten altfor mye plass til romslighet og ulikhet i holdninger og interesser. Jan Nyberg har bidratt med sitt til å gjøre dette landet enda litt mer gravalvorlig og nøyeregnende, i kulturens og den gode smaks navn.

Aina Thoresen