Som innledning og avslutning på denne artikkelserien presenteres to av Bergens mange ungdommer med et glimrende utgangspunkt for et godt liv. Guttene var både ønsket og elsket av sine nærmeste, og til enhver tid omgitt av familien som fulgte opp og brydde seg. Og så gikk det likevel så fryktelig galt.

Dessverre er dette en virkelighet som etter hvert angår mange av oss. Stadig flere unge får rusproblemer og stadig flere familier kjemper en håpløs kamp mot dette ondet. I en slik situasjon er vi ekstra sårbare og nærtagende, ikke minst overfor de holdninger og fordommer omverdenen møter oss med. Når selveste politimester Wegner i et førstesideoppslag i Bergens Tidende anklager oss for å ha forsømt barna våre, er det som å strø salt i åpne sår.

Mange foreldre til rusmisbrukere sliter med irrasjonell skyldfølelse og ødelegger livet sitt på grunn av selvbebreidelser. Uttalelser av dette slaget er i høyeste grad å legge stein til byrden. Wegner er en mann med stor autoritet og anseelse og derfor rammer disse anklagene ekstra hardt og bidrar på ingen måte til sårt tiltrengt åpenhet omkring disse problemene.

Som mor til et overdoseoffer har jeg de siste årene hatt svært nær kontakt med mange narkomane og familiene deres. Jeg føler derfor et sterkt behov for å slå hull i noen av de mytene og fordommene vi har til denne gruppen.

Rusmisbrukere er ingen ensartet gruppe og rekrutteringen til dette miljøet kommer fra alle samfunnslag. Mange narkomane opplever familiene som sine aller beste støttespiller, og foreldre og søsken er ofte de siste som gir opp kampen mot rusen.

Avslutningsvis vil jeg understreke at vi som foreldre ofte får vår beste støtte blant enkeltpersoner i politi— og lensmannsetaten. Her blir vi tatt på alvor og mottatt med respekt og forståelse, noe som er en forutsetning for et fruktbart samarbeid på dette området.

A.R. BOLLMANN, KNARREVIK