For mange år siden sto Vidar Busk og Knut Reiersrud i et veikryss ved Drammen og solgte sjelen sin til djevelen for å kunne spille gitar. Ingen tvil om hvem som gjorde den beste handelen.

I går kveld gjorde de to supergitaristene sitt beste for å rive ned plysjen på Rick's. En forunderlig eksotisk blåtur, ramlende høydlydt, med unødvendige dødpunkter, men med en fantastisk finale.

(En fender-filosofisk utlegning: Til neste år er det 50 år siden Leo Fender laget sin aller første Stratocaster. Hadde ikke han gjort det, ville gårsdagens ko n sert vært like tam som sildesuppe. Str a tocaster er gitarkongenes konge, stre n gelekens villige Venus, tung, mjuk, varm, svær og lekende motvillig ...) De to kameratene har altså valgt å oppkalle sitt nyeste prosjekt etter ... det derre fylket, av åpenbare grunner. Men duoen og det flinke bandet sleit med tenningen fra start i går, og minnet mer om Finnmark i januar, før tøværet satt inn, sånn fra låt to. Kaldt, mørkt, forblåst.

Busk og Reiersrud er fabelaktige gitarister. Overdøvende teknisk blues-skolert. To karer med hele katalogen fra Buddy Guy til Johnny Winter bankende bak i skallen. Begge to like høflig sjenerøse mot hverandre.

(Fender Stratocaster er verdens mest velformete gitar. Ser du lenge nok på den, skjønner du hva Leo Fender tenkte på da han satt ved tegnebrettet. Den gamle grisen.) Både Busk og Reiersrud fikk rikelig med muligheter til å vise muskler. Tammest var nok Vidars Busks låter fra den omdiskuterte «Venus, Texas». Hvesende, dvelende «If I had the Power». Litt sånn pretensiøs poserende sexo-blues.

Det er lov å ha høye forventninger til et slikt selskap. Men i går kveld ble det noe uforløst, kanskje på grunn av manglende kommunikasjon mellom de to spellemenn, eller på grunn av rustent låtutvalg.

Likevel fantes det strålende høydepunkter, vakker, kraftfull og inderlig musikk som fra et nyrenset grusverk.

(Det er noe sånn perverst underdanig over Stratocasteren. Jo mer utøveren banker, slår og vrenger, jo mer jamrer, hyler, skråler og jubler den. Det er fruktbar musikalsk S&M, jamrende gråt og voodoo-latter. Bare studer grimasene på Busk og Reiersrud når de spiller.) Når to så brutalt flinke folk slår seg sammen, må de tåle litt sammenlikning. Busk må nok finne seg i å være lillebror på scenen. Det er når Reiersrud tar over at salen virkelig blir engasjert, som under finalen i går, da Reiersrud harmoniserte vakkert over «It's A Wonderful World» og Beatles-svisken «Hello Goodbye» for å markere at festen nå var over.

Busk spiller fra hoftefestet, godt innsmurt i klang og pang. Mens Reiersrud river lynpresist i strengene, med lyd like tørr som mormors vafler fra julaften.

Busk tømmer hele Twist-posen med en gang. Mens Reiersrud sitter på den beste lakrisbiten helt til aller bitreste slutt. Hvis du skjønner hva jeg mener.

ANMELDT AV FRODE BJERKESTRAND

SUPERGITARISTER: Buskerud, med Vidar Busk (t.v.) og Knut Reiersrud, oppfyller ikke forventningene, ifølge BTs anmelder.

FOTO: TOR HØVIK