Trond Andersen (debattinnlegg i BT 15. mars) fastslår at elevrådet og rektor ved «… slike aksjoner og holdninger skaper tapere både på lang og kort sikt, fordi mange av de elevene som er blitt stigmatisert vil føle seg utenfor i skole og samfunnssammenheng i lang tid fremover med de følger det kan få med tanke på fortsatt rusmisbruk».

Ingen av elevene som er sendt hjem fra Fana Folkehøgskule er rusmisbrukere. Blant de bortviste finner vi flere av skolens mest aktive og bidragsytende elever. Men de har altså brutt skolens regler. Noen av dem har også brutt norsk lov.

Mange unge mennesker som i dag har nådd en alder av atten-tyve år har allerede skaffet seg atskillige års erfaring med rusmidler. Alkohol dominerer stort, men også en rekke andre rusmidler brukes i ungdomsmiljøene over det ganske land — som blant voksne.

Erfaringene tar de unge med seg uansett om de først søker seg inn på folkehøgskole, begynner direkte på høyskole eller på universitet, eller finner frem langs andre veier.

Folkehøgskolene atskiller seg fra andre utdanningsinstitusjoner, først og fremst ved at vi kombinerer utdanning (skole) med hjem, med arbeid og med fritid. Folkehøgskolen dekker hele feltet. Vi er nødt til å forholde oss til livet slik det arter seg. Høyskoler og universiteter behøver ikke å ta denne jobben. De berøres mindre av studentenes fest- og rusvaner.

Det er naivt å tro at samtlige 90-95 elever som begynner på Fana Folkehøgskule, 18-19 år gamle, vokst opp som ungdommer i Norge i årene rundt årtusenskiftet 2000, er frie nok i sine vaner med tidens rusmidler til at de uten videre legger vanene til side for de neste trettitre ukene. Det er det dumt å tro, selv om de alle sammen er fullt på det rene med vilkårene for å være elev ved skolen. Intensjonen er nok der, men slike vaner er altfor sammenvevet med også unge menneskers levemåte og samværsform. Alkohol og rus er gøy, selv om det ofte slett ikke er gøy, men tvert imot veldig trist. Vi snakker om vårt største samfunnsproblem.

Ingen folkehøgskole kan fungere dersom den ikke i noen grad kan møte og mestre denne realitet. Dette innebærer at ingen folkehøgskole kan fungere dersom ikke elevene også er innstilt på å mestre og styre sine vaner i forhold til rusmidler der alkohol dominerer stort. På Fana Folkehøgskole inngår dette i pensum både for elever, for lærere og for rektor. Dette pensum arbeider vi med, fordyper oss i og øver oss på.

I ni år arbeidet jeg på Sund Folkehøgskole i Trøndelag og var samtidig lærer ved Selbukollektivet. Gjennom dette arbeidet tvang det seg frem en grunnleggende innsikt i hvilke forutsetninger som gjelder for å lykkes som folkehøgskole:

dersom ikke skolen slåss for å holde skolemiljøet rusfritt fungerer den heller ikke som folkehøgskole,

dersom ikke skolen slåss for å holde skolemiljøet rusfritt, er det ingen som får hjelp til sine problemer,

en folkehøgskole kan mestre noen problemer, men slett ikke alle. Unge mennesker som sitter fast i sin avhengighet trenger noe annet og mer enn det miljøet på en folkehøgskole kan tilby. (Det gjelder faktisk også andre typer problemer som enkelte foreldre og deler av hjelpeapparatet - med taushetsplikt! - tror folkehøgskolen er et egnet middel for.)

Det er urimelig å forlange av unge mennesker at de skal ha ervervet seg denne innsikt før de begynner på folkehøgskole. De må lære det underveis. Underveis i denne læreprosessen mente lærerrådet ved Fana at de anvendte reaksjonene var på sin plass. Vi sitter igjen med det klare inntrykk at elevene både forstår og verdsetter måten saken er håndtert på.

Elevene som måtte reise er meget velkomne tilbake til skolen etter påske, velkomne tilbake til en felles avslutning på et innholdsrikt år. Prosessen og reaksjonene må fordøyes. Det kommer vi til å greie, hjulpet av et åpnere klima som hersker mellom rektor, lærere og elever - samtlige elever.

Av Knud Jørgen Holck,

rektor