Steinar Hansson

Disse kraftuttrykkene og påstandene er ikke hentet fra Klassekampen, men fra Kåre Willochs nye bok. Hvis noen for 20 år siden hadde spådd at den konservative og ytterst korrekte Willoch skulle komme til å ordlegge seg slik om næringslivet, ville vi ha svart med en hånlig latter.

DET VAR JO UNDER KÅRE WILLOCHS regjering i første halvdel av 1980-tallet grunnlaget ble lagt for en langt friere markedsøkonomi enn Norge hadde hatt tidligere. Høyre klarte da å liberalisere kredittmarkedet, boligmarkedet og mediesituasjonen på en måte som stimulerte den elleville dansen rundt gull og glitter, børs og berømmelse, som vi siden har opplevd.

Hva er det Kåre Willoch nå gjør? Toer sine hender over de avkom han burde ha forstått at han avlet? Eller forsøker han å oppdra dem til å forstå hva de var eslet til? Kåre Willochs eget svar går naturligvis i retning av det siste alternativet. I sin nye bok, «Myter og virkelighet», beskriver han Høyres forestilling om kapitalismen som et «moralsk prosjekt», med rot i Adam Smiths tenkning. Et par setninger fra hans bok om hva Høyre tenkte frem til 1980-tallet, og hvordan det er blitt i dag, er verdt å sitere i sin helhet:

«VI LEVET I EN TID DA MAN KUNNE gå ut fra at ledere i norsk næringsliv ikke først og fremst tenkte på egen personlig vinning, men også så samfunnsmessige mål for sin innsats. Den markedsøkonomien som vi gikk inn for gjennom hele min tid i aktiv politikk, omfattet ikke slik grådig selvbetjening fra bedriftenes verdier til lederskapets personlige fordel som man har sett stadig mer forargelige eksempler på i de seneste år.»

Kåre Willoch er som kjent ikke en person som liker å ha tatt feil. På dette punktet er det likevel hans motstandere som burde triumfere: Hva var det vi sa? Slipper du rovdyret løs, forsyner det seg hensynløst og grådig. Allerede for 10 år siden så vi hvordan frisleppet av kredittmarkedet ble misbrukt til å kjøre de største bankene i grøfta. Det har alltid vært en god porsjon naivitet hos idépolitikerne i Høyre i deres oppfatning av næringslivets aktører. Man har trodd bedre om bedriftsledere og kapitalister enn det har vært grunn til — i hvert fall generelt. Man har tillagt dem en ansvarsfølelse som de ikke har.

HØYRES DRØM VAR IKKE en liberalisering som avfødte et vell av søppel og billig underholdning i eteren. Partiets ideologer trodde friheten ville skape mer kvalitet. De ville ikke ha raidere i næringslivet, men friere konkurranse mellom likeverdige aktører. De hadde neppe forestilt seg at fri prisdannelse på boliger skulle skape en parasittklasse av en meglerbransje. De trodde åpenbart at det fulgte forpliktelser og dannelse med rikdom. De levde i forestillingen om at «noblesse oblige». Deres ideal var den hardt arbeidende kapitalist som investerte i ny verdiskapning og ellers holdt sitt forbruk i sjakk, i hvert fall i skjul. Fallskjermjegere og skyhøye lederlønninger var fjerne fenomener da Høyres unge garde samlet seg til ideologiske konferanser på Reistad i Lier på 1960-tallet og utformet stammen i den politikken som Willoch-regjeringen gjennomførte 20 år senere - og hvis resultater den samme Willoch nå setter under ild.

JA, KÅRE WILLOCHS SOSIALISTISKE motstandere burde kunne triumfere. Men gjør de det? Det er ingen som for alvor vil vende Norge tilbake til tiden før Willoch; ingen har engang prøvd å reversere liberaliseringen. Men mer enn som så: Hvem er det som har åpnet dørene for «rovdyrkapitalisten» Kjell Inge Røkke andre enn LO og Arbeiderpartiets folk? Hvem fråtser i de frie mediers frådende bølger? Neppe Høyres kjernevelgere på Oslo Vestkant, snarere det folkehavet som tidligere sluttet opp om sosialdemokratiets restriktive linje. Hvem er det som hyller de grådigste som landets mest populære figurer? I hvert fall ikke den gamle garde av Høyre-idealister. Og hvem suger opp den underliggende protesten i dagens samfunn andre enn han som vil ha enda mer uvørenhet, nemlig Carl I. Hagen.

DET PUSSIGE ER AT DE SOM ER MEST forstemt og fortørnet over de nye «feudale utsugerne», og som finner den generelle forflatningen i Norge mest smakløs, er det gamle næringslivets menn og kvinner - og de som sto i spissen for å omforme den sosialdemokratiske orden til en friere høyrestat. Kåre Willoch snakker derfor ikke til døve ører når han kritiserer tidens rovdyr. Han snakker til sine egne, til sine opprinnelige tilhengere.

Under mer brutale omstendigheter i historien finnes et uttrykk om at «revolusjonen spiser sine barn». Om det er Kåre Willoch og hans moralske kapitalisme som er blitt fortært av Røkke & co, eller om det er Willoch som nå vil sette disse skapningene til livs, er litt uklart.

UNDER ALLE OMSTENDIGHETER er det ingen som vil oppheve den revolusjonen Willoch sto i spissen for på 1980-tallet. Det er dens avarter det gjelder å temme. Derfor har Kåre Willoch rett - selv om det er lett å smile ironisk når det nettopp er han som svinger svøpen. Men det er noe dypt menneskelig over dette: Det er fra sine egne man skal ha det. Han som ga dem friheten vil også piske ansvaret inn i dem. Men bryr de seg om ham?