Av Gerd Jargren

Jeg vil få rette en inderlig takk til Janicke Håvarsthun for sitt vakre innlegg i BT 5. mars for to så «ubetydelige» skapninger som en hjortekolle og kalven hennes, som har gjort seg skyldig i å ha trengt seg inn på det som mennesker med største selvfølgelighet har gjort til sin eiendom. Vi tar i bruk mer og mer av naturen som omgir oss, og forventer at dyre— og fuglelivet der skal tilpasse seg oss. Som du sier tar dyrene imot oss, mens vi mennesker bare kan godta dem så lenge de ikke er til sjenanse. Tenk på hvilken sjenanse vi er for dem.

Jeg ble rørt til tårer for den ærbødighet du viser for våre medskapninger, selv om de går på fire, og derfor øyensynlig ikke har verken følelser eller livets rett i manges øyne, hvis de skulle tråkke oss suverene mennesker for nær. Er dyr noe vi bare vil ha i dyreparker?

Jeg vet nøyaktig den sorg, avmakt og fortvilelse du føler. Selv har jeg hatt det på nøyaktig samme måten etter innslaget TV 2 sendte, som viste mennesker utføre de mest groteske handlinger mot katter og hunder som blir flådd levende, for å tilfredsstille vår forfengelighet.

Aldri hadde jeg trodd at mennesket var i stand til å være så grusom, og skrikene fra disse dyrene kommer til å følge meg resten av mitt liv. Jeg sier akkurat det samme som du, jeg skammer meg over å være menneske.