Ishockeyspilleren fra Lillehammer, Morgan Andersen, er høyt opp på banen igjen. Denne gangen handler det om fotball-spillere, kontrakter, overgangsordninger og forsikringer. Sist Andersens Morgan Kane-aktige svarte lugg, og ikke fullt så Morgan Kane-aktige blå øyne prydet avisspaltene over tid, var da han og andre sentrale personer i Niso-systemet hadde demonstrert visse vanskeligheter med å skille sine private økonomiske interesser fra organisasjonens.

Det ble de uten videre tilgitt av sine medlemmer. Nå, når Morgan drar guttene ut i streik, ser det verre ut. For det er først nå det har gått opp for enkelte av de mest profilerte medlemmene hans at de tilhører en fagforening, og ikke en pensjonsspareklubb.

Hobbystreikende

I begynnelsen var det vel få som trodde at det var mulig. At fotballspillere kunne legge ned fotballstøvler og knebeskyttere, og nekte å springe etter ballen i jakt på dyrebare poeng og bonuser. De lever jo av hobbyen sin, tenkte vi, og fantaserte om hvordan livet kunne være hvis vi kunne leve av fotball, seiling, frimerkesamling, treskjæring, eller noe av det andre som gode nordmenn bruker fritiden sin til. En streikende fotballspiller er omtrent like absurd som en streikende Odd Nerdrum, uansett hvor mye sistnevnte ville hate akkurat den sammenlikningen.

Det er da også blitt lett absurd det hele. Ingen misunner Morgan, som er dømt til å ende opp som landets mest upopulære fagforeningsleder – blant annet – før uken er omme. En ting er at han kan se langt etter sjarmørstatus utenfor sin egen or-ganisasjon. Verre er det at hans egne ellers så treffsikre medlemmer konkurrerer om å få inn det beste dolkestøtet i ryggen på forhandlingsleder Andersen.

Kanskje har fotballspillerne rett i at Niso (Norske Idrettsutøveres Sentralorganisasjon) har sviktet i forsøket på å informere dem om hva streiken handler om. Kanskje har Niso rett i at det tross alt er medlemmenes eget mandat de handler på grunnlag av, og at medlemmene selv har en viss plikt til å holde seg informert om hva fagforeningen deres driver med. U-ansett lover det ikke godt for organisasjonens fremtidige slagkraft at medlemmene melder seg ut under en konflikt, og ikke nøler med å undergrave forhandlerne sine under meklingen.

At det attpåtil er Rosenborg-ledere som Nils Arne Eggen og Rune Bratseth som tilraner seg rollene som spillertalsmenn, og som krever at spillerne melder seg ut av foreningen, gir hele konflikten en smak av ufrivillig komikk som ikke gagner verken spillere, klubber eller fagforening. Om noen har hatt mistro til fotballhjernenes intellektuelle kapasitet før, er det ikke vel umulig at noen har fått bekreftet fordomme-ne sine de siste dagene.

Rufsete start

Niso har eksistert i syv år, hele tiden under Morgan Andersens ledelse. I et jobbmarked som har vært blant de meste uregulerte og markedsstyrte i Norge, har Niso jobbet med å etablere en hovedavtale for de ball— og pøkkglade i de øverste divisjonene. Niso har dukket opp i det som har vært av konflikter i Idretts-Norge de siste årene.

Konfliktnivået har økt i takt med pengeflommen i fotballen, håndballen og friidretten. Når det er krangel om hva idrettsstjernene skal ha på trøyen når de løper rundt på baner, gressmatter og i haller, holder Niso dem i hånden i møtene med forbundene. Når det går dårlig sportslig og økonomisk – og det har det gjort på mangt et klubbkontor det siste året – sørger Niso for at utøverne får sitt, og vel så det.

Nå var det nok flere enn utøverne som fikk sitt da Morgan Andersen og Rosenborgeren Petter Belsvik, etter eget utsagn helt uforvarende, kom til å bruke Niso til å pynte litt på sine egne kontoer. Dagens Næringsliv avslørte glidende overgan-ger mellom de to Niso-gründernes eierinteresser og firmaene som Niso inngikk avtaler med. Det ble imidlertid raskt tilgitt av medlemmene, og plassert i kategorien for snubling i tidlig fase av organisasjonens liv.

Snubler Niso-toppene denne gangen, er det en smule mer alvorlig. Hvis det viser seg at streiken er like dårlig fundert i medlemsmassen som de første reaksjonene tyder på, er det en trussel mot organisasjonens troverdighet, og dermed eksis-tensberettigelse.

Favner for bredt

Niso deler et av hovedproblemene sine med flere andre fagforeninger. Det er vanskelig for en fagforening å finne en samlende sak når medlemsmassen er så sammensatt, og spriket i betingelsene som medlemmene lever under er så store, som de er i Niso.

Når vi tenker på profesjonelle fotballspillere, tenker vi på 21-åringer i Rosenborg som håver inn to-tre industriarbeider-lønninger i året. Vi tenker ikke på 20-åringen, som knapt nok klarte å fullføre videregående på grunn av all treningen, og som blir idrettsinvalid før karrieren har begynt. Det gjør ikke Niso-medlemmene heller.

Streik skulle være de svakes våpen mot kapitalsterke arbeidsgivere, ikke de sterke og privilegertes våpen i kampen for enda flere privilegier. Akkurat der skulle fotballspillerne kunne regne med litt sympati fra dem som i disse dager lager nettundersøkelser med spørsmålet «synes du det er riktig av fotballspillerne å streike?» nemlig journalistene.

Når de beklager seg og tyr til streik, tenker verden utenfor redaksjonene på Akersgatas godt betalte skribenter, de synlige med 600.000 i årslønn, og 90 linjer på trykk i uken. Det er like vanskelig for journalistene å nå frem med at streiken først og fremst handler om elendig betalte lokalavisjournalister, med et minimum av rettigheter, som det er for fotballspillerne å overbevise om at streiken deres handler om unge spillere som ennå ikke har nådd stjernestatus og topplønninger.

Det finnes organisasjoner som har gitt opp å favne om både kongene og lakeiene. Noen husker kanskje Akademikernes Fellesforbund, som ble pulverisert nettopp på grunn av medlemmenes ekstremt sprikende interesser.

Ansvaret for å formidle hva en streik eller en konflikt handler om, hviler selvsagt på organisasjonen. Akkurat der har verken fotballspillerne eller journalistene vist seg som påfallende begavet, verken overfor egne medlemmer, eller verden utenfor. Men mens andre organisasjoner tar den slags oppvask etter at konflikten er ferdig, tar fotballspillerne den underveis. Det kan være den pøkken som slår hockey-Morgan helt ut, eller det kan ende med en kraftig blåveis til en organisasjon som har gapt over for mye, for raskt.

Det gir neppe høye odds å tippe at vi får svar på det innen rimelig kort tid.