I den homogene norske nasjonen er det ein del av våre tradisjonar. I eit pluralistisk og mangekulturelt Norge kan det misbrukast og blir dumt og farleg.

Vi trur at vi lever i ei tid prega av globalisering og europeisk integrasjon. Men det er lett å sjå at dei siste åra har Europa også vore pint av ei utvikling som vi kanskje kan kalle «balkanisering».

Det gamle Jugoslavia er eit særleg dramatisk eksempel på dette. Men vi finn det att i dei fleste land, også vårt eige. Vi ser tendensar til nye skilleliner og høge gjerde mellom menneske og grupper. Nasjon, språk, kultur, religion, alder, geografi, seksuell legning og nær sagt alt som er viktig i menneskeleg samkvem, blir kriterier for denne gjerdebygginga. Vi er ikkje på veg mot folkhemmet eller eit europeisk hus. Vi byggjer store bustadblokker der kvar eining lever sitt eige liv og helst ikkje vil ha noko å gjere med andre.

Lengten etter det homogene er ei av dei sterkaste drivkreftene i vår samtid. Helst vil vi arbeide, bu og utnytte fritida saman med folk som er mest mogleg like oss sjølve. Slik har dei uhyggeleg rett dei som hevdar at like born leikar best. Men det krevst ikkje stor innsikt i europeisk historie det siste hundreåret for å skjøne at dette er tendensar som kan føre oss mot avgrunnen. Høge gjerde og skilleliner mellom menneska avlar vald og fiendskap, kunnskapsløyse og toskeskap, apati og likesæle.

Jugoslavia var ein framifrå ide. Eg var i min ungdom fascinert av landet og var der ofte. To kjennemerke var særleg karakteristiske for dei venene eg fekk der. For det første var dei alle lite religiøse. Eg kjende ingen som hundre prosent hadde gitt seg til Gud. Dei såkalla muslimane hadde knapt sett innsida av ein moske. Dei som formelt var katolikkar av ein eller annan variant, var omtrent så katolske som fuglehunden min. Det andre var at mange eg møtte hadde problem med å bestemme seg for om dei var serbarar, kroatar, bosniarar eller noko anna. Dei var avla av eit promiskuøst pattedyr som heiter menneske. Dette dyret hadde para seg i hytt og ver gjennom mange hundreår, slik det har gjort det i andre delar av verda.

Den dag i dag har eg vanskeleg for å begripe korleis desse folka kunne hate og drepe kvarandre med religion og etnisk opphav som drivkraft. Men det gjorde dei og det gjer dei. Det er viktig at vi innser at prosessane som førde fram mot tragedien i det gamle Jugoslavia ikkje er avgrensa til eit bestemt geografisk område. Balkaniseringa er her i den trygge og fredelege utkanten av Europa som heiter Norge. Lengten etter det homogene er blitt sterkare etter at vårt land vart meir fleirkulturelt. Og fleirkulturelle kjem vi til å forbli, meir og meir. Draumen om det gamle homogene Norge er fåfengt og tragisk, sjølv om mange i ord, gjerning og valatferd syner at dei framleis ber han med seg.

Eg kan i dag ikkje sjå ei einaste samfunnssak som er meir verd å slåss for enn kampen mot vår eiga indre balkanisering. Det forslite ordet toleranse er blitt viktigare enn nokon gong før. Dette er ein kamp for opplysning og kunnskap. Den må førast i Arne Garborgs ånd med usvikeleg tru på at ånd skal vinne på troll til sist. Vi må interessere oss for dei elementa som byggjer fellesskap i vårt nye fleirkulturelle mangfald. Når landegrenser, pengestraumar, militærvesen og mynt taper kraft som lim i samfunnsveven, blir språk og kultur viktigare. Men i eit fleirkulturelt og mangespråkleg Norge er denne utfordringa også blitt vanskelegare. Det er svært interessant å sjå at så mange oppegåande røyster frå dei nye gruppene nå så sterkt legg vekt på det naudsynte i å styrke opplæring og dugleik i det norske språket. Tradisjonelt har vi i Norge freista å rive ned gjerder gjennom organisasjonsbygging og samverskultur. Mykje tyder på at det er ein tradisjon som bør haldast i hevd og utviklast vidare.

Lykke til med gjerderivinga. I mellomtida har eg registrert at nokre sterke og modige unge innvandrarjenter utfører den oppgåva med slikt talent og kraft at det mest får ein gamal kynikar til å gråte av glede.