AV TOM KOMNÆS

Han er enig i den sterke kritikken, men hovedbudskapet er at kritikken er kommet ut av proporsjon. Deretter hevdes at programmet har høye ambisjoner på det edleste av alle journalistiske områder, nemlig ambisjoner om å se makt og myndigheter i kortene — og å forklare vanskelige sammenhenger i det informasjons- og underholdningsflimmeret tv ellers formidler. Riktignok fremholder redaktør Hålien at programmet i varierende grad har lykkes med dette, men «Rikets Tilstand» holder etter sjefredaktørens oppfatning noen viktige skanser i en tv-verden preget av såpeserier og talk shows.

Etter min oppfatning benytter «Rikets Tilstand» nettopp virkemidler som ligger opp til såpeserier og talk shows. Programmet ser ut til å være redigert for underholdning mer enn å fremme en kritisk og analytisk debatt om det temaet som tas opp. Det benyttes suggererende musikk, og bildebruken gir inntrykk av mystikk for å bygge om påstander som ofte er udokumenterte.

Ofte presenteres for øvrig ikke påstander, men insinuasjoner av typen: «Vi påstår ikke at våre langrennsløpere dopet seg under OL, men ...». De involverte presenteres gjerne med mørke bilder i slow motion, spesielt hvis argumentene er svake. Bildebruken skal virke «avslørende». Landslagslegen Røkke ble f.eks. fremstilt med ord og bilder som en mystisk og sky person, som ikke lot noen få nærme seg campingvognen med medisiner. Alle som så programmet kunne ikke være i tvil om at Helskog og hans stab ønsket å insinuere at Røkke reiste rundt med et medisinskap på 2x3 kvadratmeter - på hjul - proppfullt av dopingmidler.

Som professor i medievitenskap Jostein Gripsrud sier i et intervju til Dagens Næringsliv tirsdag: «Saken handler bl.a. om journalistenes selvbilde. Det er farlig når det å lage et sannferdig og dekkende bilde av virkeligheten blir mindre viktig enn det å lage en spennende detekti v historie der journalisten er den egentlige helten. Journalisten gjør seg her til a n klager og advokat på vegne av «folket».» Gripsrud retter oppmerksomheten mot programserien generelt og mener at Helskog har gått opp mot og over noen grenser til stadighet.

Etter min oppfatning representerer det aktuelle - og tidligere - «Rikets Tilstand» en insinuerende og spekulativ form for journalistikk. Man har mistet evnen til - eller ønsker ikke - å sette et kritisk søkelys på problemstillingen der ulike synspunkter kommer frem på en balansert måte. Det er ikke tilfeldig at det har vært stadige diskusjoner i kjølvannet av TV 2s reportasjer, jfr. BAs oppslag om «3 år med Valebråk». Et mål burde være at ulike syn kommer frem uten kryssklipping og mistenkeliggjøring. Som eksempel vil jeg trekke frem NRKs Redaksjon EN. Det er mange eksempler på god kritisk journalistikk uten å gå til den tv-sjanger programserien «Rikets Tilstand» står for.

Jeg er ikke enig med sjefredaktør Hålien i «Synspunkt» som mener at «Rikets Tilstand» holder viktige skanser. Er det bildebruken, musikken og spørreteknikken som er så verneverdig? Hvis denne form for journalistikk skal fremelskes, oppfordrer jeg sjefredaktør Hålien til å gjennomgå «Rikets Tilstand» med samme vinkling som tv-kanalen selv benytter. Noen forslag til spørsmålsstillinger:

— Vi påstår ikke at så er tilfelle, men lemper man ikke på kravene til grundig journalistisk arbeid for å kunne selge sensasjoner og nyheter med høye seertall som målsetting ?

— Vi påstår ikke at så er tilfelle, men kan det være mulig at en hel stab av journalister arbeidet med «Rikets Tilstand» i nærmere ett år, uten at øverste ledelse var orientert om innholdet i programmet om OL-dop?

— Vi påstår ikke at så er tilfelle, men kan det være fullt bevisst at redaktør Kåre Valebrokk ikke ønsket å se programmet før det ble vist?

Jeg er enig med sjefredaktøren i at kritikken og konsekvensene er blitt store.

Kåre Valebrokk intervjues for øvrig over en halv side i BT onsdag uten et kritisk spørsmål fra journalisten. Det måtte jo ha vært spennende å få svar på om de konsekvensene TV 2 har trukket, vil være de samme hvis den jevne mann blir feilaktig hengt ut. Jeg håper TV 2 har lagt seg på en prinsipiell linje, og at oppfølgningen ikke er et resultat av den kritikk og det press som kanskje har vært ut av proporsjon slik sjefredaktøren hevder.