Etter noen dager i vakre og vårlige Bergen tar jeg flyet tilbake til «Tigerstaden». Uforglemmelige opplevelser i Grieghallen under premieren på Kenneth Sivertsens «Requiem» torsdag kveld kolliderer brutalt i møte med Peter Larsens anmeldelse i BT lørdag 12. april. «Sviktende dømmekraft» er anmeldelsens tittel. Faller Larsen for eget grep?

«It is much easier to be critical than to be correct,» sa den berømte statsmann Benjamin Disraeli. Kan virkelig 1200 mennesker (angivelig fullt hus og stormende jubel også den andre kvelden) totalt ukritisk ha latt seg forføre til 10 minutter stående trampeklapp av en lungemos med «uferdige stumper fra Kenneth Sivertsens musikalske snekkerbod»? Plukkfisk av «litt visepop, et par skisser til noe korsang» og en gulasj av «noen takter syltynn orkestermusikk og to-tre akkorder å improvisere over». Men lapskaus kan smake godt dersom råvarene er gode og den som spiser ikke er matlei.

I hvor stor grad har man rett til å dømme over andres dømmekraft? Avis er ikke det samme som bevis. Man kan like eller ikke like, og smaken er som baken. Men så negativ kan ikke en anmeldelse være dersom den skal virke troverdig. Særlig ikke fordi de andre avisene, i Bergen og i hovedstaden, stort sett har gitt gode kritikker; mest terningkast fem. På meg virket publikum beriket, behaget, beveget og berørt, og jeg tror bestemt at vi er mange som ikke vil bli belært på den måten Larsen gjør. Heller ikke var «gjennomsnittsalderen foruroligende høy.» Publikum virket å være av alle slag og mennesker fra alle lag.

Vi møtte et presist orkester og et kor som låt større enn seg selv. En gripende resitasjon flettet musikk og tekst sammen. I BT sin omtale av de «hjelpeløst banale tekster om livets store spørsmål» er ingen nevnt og ingen glemt?! Vi snakker om forfattere; de fleste er for lengst døde, og noen av tekstene er fra gamle bøker med svart innbinding og stor utbredelse.

«Requiem» av Kenneth Sivertsen må med sitt originale og meget krevende format bedømmes deretter. Det er et vågalt prosjekt både av komponist og av oppdragsgiver. Stort kor, fullt symfoniorkester, og sangsolister med klassisk skolering får tilsvar fra jazzutøvere av verdensformat og sangere med solid vise-/pop bakgrunn. Det er mellom barken og veden at det livgivende skjer. Alt kan gjøres bedre, men det beste kan også bli det godes fiende. Stor kunst skal skape turbulens, provosere, inspirere og være omdiskutert. I så måte fyller Larsens anmeldelse sin funksjon. Jeg regner med at blekket vil sprute fra flere bergenske penner i dagene som kommer.

Kaffekoppen er vel inntatt på SK328. SAS' flymagasin brettes opp. Tankene får flukt der Niels Chr. Geelmuyden, med sin skarpe penn, går «Rett på Sak» om «Tilværelsens uutholdelige retthet». Det perfekte er oftest i utakt og i dissonans med våre egne liv her på jorden. «Forskjellen på det pene og det vakre er at det vakre innehar en defekt som penheten bare kan drømme om.»

«Humoren er menneskehetens siste skanse mot galskapen,» har en vismann sagt. Kenneth Sivertsen har gjennom mange år gledet et stort og trofast publikum med sine parodier og treffende replikker, viser, jazz og pop — med sitt virtuose gitarspill og sin følsomme sang. Multikunstneren vil nok på sikt bli husket best for sine mange klassiske komposisjoner, sine tekster og sitt «Requiem». De fleste «fødes som originaler og dør som kopier». Han er unntaket som bekrefter regelen.

Alle kunne se at det ikke var noen frisk mann som mottok en velfortjent hyllest. VG hadde et portrett av komponisten over to hele sider mandag 7. april. Der kunne vi lese at Kenneth ble utskrevet fra sykehuset samme dag - etter det 16. oppholdet på ett år. Han bar fortsatt sykehusarmbåndet i myk plast, for som Kenneth treffende uttalte:

«Det er en påminnelse. Ikke om at jeg er syk. Men at jeg er i live.»

Øyvind S. Bruland