DET ER INGEN kommunal oppgave å eie et energiselskap. Det er en nasjonal oppgave, skal Fremskrittspartileder Carl I. Hagen ha sagt til NTB. Vi regner med at Hagen selv klarer å forklare oss forskjellen på de to, ikke minst etter at han i et helt politisk liv har skydd begge deler som pesten. Om det ikke henger sammen med tradisjonell Frp-politikk — hvis det finnes noe sånt som tradisjonell Frp-politikk lenger - så henger det godt sammen med Frps skepsis mot alt som lukter av lokal og kommunal styring.

Men, greit, Hagen klarer sikkert å overbevise noen om sin troverdighet i den mystiske næringspolitiske helomvendingen han leverte i løpet av helgen. Det vi er nysgjerrige på nå, er hvordan Hagen ser for seg å bruke de statlige eierandelene han taler så varmt for. Det gjelder ikke bare den nyfrelste statskapitalisten Hagen. Det gjelder hans venner i Arbeiderpartiet og SV også.

JO DA, VI vet at det statlige og nasjonale eierskapet skal sikre Norge noen hovedkontorer som kanskje ellers ville blitt flyttet til utlandet. Men statskapitalistene ønsker å gi inntrykk av at statlig eierskap er mye mer enn det. De prøver å fortelle oss at staten er en annerledes eier, en eier som tar beslutninger som like gjerne kan handle om politikk som bedriftsøkonomi. Det er lite som tyder på at den gjør det. Staten er Norges største kapitalist allerede, uten at vi, eller bedriftene staten har eierandeler i, merker noe til det. Det begynner å bli noen tiår siden staten opptrådte som en «annerledes» eier. Da staten ble en av flere eiere, sammen med private aksjonærer, ble det enda mindre vanlig at staten drev politikk gjennom eierskapet i enkeltbedrifter. Det har vi levd meget godt med. Det er gode grunner til at det er blitt slik, og det finnes gode grunner til at for eksempel Arbeiderpartiet knapt har brukt sin innflytelse som statlig eier til å påvirke bedrifters beslutninger de siste 20 årene. Veldrevne bedrifter, som drives på grunnlag av bedriftsøkonomiske prinsipper, sikrer verdiskapningen vår bedre enn politisk drevne bedrifter gjør. Derfor skal det bli interessant å se hvordan for eksempel en Hagen vil yte politisk press på en bedrift gjennom eierskap.

SÅ KAN HAGEN og de andre statskapitalistene si at, nei da, vi skal ikke blande oss inn i bedriftenes beslutninger. Igjen - hvis ikke de skal det - hva skal det statlige eierskapet brukes til?

Staten kan gjerne bidra med kapital, og opptre som passiv eier. Men det er ikke kapital vi mangler. Vi mangler gode ideer og veldrevne prosjekter. Og vi trenger investorer som våger å investere penger i annet enn eiendom. Det krever endringer i rammebetingelser som har lite med statlige eierandeler å gjøre.