Av Terje Lindberg, dramaturg

Den 18.07.kunne vi lese Jan H. Landros refleksjoner over at DNS ikke kommer til å sette opp noen av Nordahl Griegs dramaer i forbindelse 100-årsjubileet. Artikkelen ble skrevet som en kommentar til mine uttalelser i et intervju med Astrid Kolbjørnsen dagen før.

Jeg blir sitert i retning av at DNS ikke ønsker å feire forfatteren med «museumsteater». La meg ta noen skritt inn i et potensielt minefelt. Dette handler om valg og fravalg fra teatret sin side. Den mest åpenbare markeringen av Nordahl Grieg for et teater ville naturligvis være å spille et av teaterstykkene hans.

Det er ingen hemmelighet at dette var vår første tanke når vi diskuterte jubileet for et års tid siden. Vi kunne spilt «En ung manns kjærlighet», riktignok som en kuriositet, eller «Vår ære og vår makt» som en dokumentasjon av dramatikerens engasjement for sin samtid. Premissen for et slikt valg i et jubileumsår vil uansett være å markere dikteren Grieg, og ikke bruke stykkene for å belyse aktuelle saker.

Vi kommer ikke unna denne omstendigheten. Rent historisk skapte «Vår ære og vår makt» teatret om til en kampsone der teatersjefen satte stillingen sin inn for å få det spilt, og der de politiske kreftene i Bergen braste sammen i salongen. Det vil ikke skje igjen. Dagens maktforhold er annerledes, og offentligheten har andre grenser. Landro hevder, overraskende nok, at det ikke avhenger av forfatteren om teksten når frem til publikum.

Denne forskyvningen fra hva stykket handler om til hvordan det presenteres illustrerer Landro ved at han foreslår at teatret skal «avantgardisere» «Vår ære og makt» og dermed «redde» forfatteren gjennom estetikk. Dette er ut fra et gitt perspektiv en svært borgerlig og «salongfähig» tankegang. Det Landro foreslår er en slags minimumsmotivasjon for å sette det opp: Pakk det inn og trøkk det ut!

Nettopp på grunn av jubileet er dette en dårlig idé. Vi vil uvilkårlig sette publikum inn i en museal situasjon der vi stiller ut forfatterens mest kjente dramatiske verk uten en motivasjon som er knyttet til meningen med stykket. Landro går ikke av veien for å trekke inn Bert Brecht til inntekt for sine vurderinger av Nordahl Grieg som dramatiker. For det første trenger vi ikke en Brecht for å anerkjenne Grieg. For det andre kjenner ikke Landro historien godt nok til at vi skal tillegge dette særlig vekt. Det er ikke slik at Brecht «stjal hemningsløst» fra Griegs «Nederlaget», slik Landro påstår.

Brecht skrev et motstykke fordi han mente Grieg var borgerlig sentimental der han selv påsto å være analytisk. I hele tatt er Landros artikkel gjennomført ambivalent i vurderingen av Grieg som dramatiker. Jeg mener at Griegs posisjon som dramatiker er udiskutabel, men dette er bare en liten del av det totale forfatterskapet.

Idet vi hadde forkastet den mest åpenbare måten å markere jubileet på forsøkte vi å tenke skarpere: Hva vil vi formidle, og ikke minst til hvem? Det siste først. Grieg så diktningen sin i en historisk situasjon.

Formidlingen av erfaringen står sentralt i flere dikt. Dette er et positivt historiesyn der Grieg først og fremst henvender seg til sin ettertid med en formaning om ikke å gjøre de samme feilene som sin egen generasjon. «Til Ungdommen» står som et sentralt dikt, nærmest et program, som vi har fulgt. Vi markerer jubileet med en oppsøkende forestilling for et ungt publikum. Nordahl Griegs forfatterskap har en gjennomgående problemstilling: Hvordan kan kunsten gjøre noe for sin samtid?

Dette engasjementet hadde et dypt berøringspunkt i hans eget liv. Han søkte en oppgave for seg selv. Jeg tror at disse to frontene, seg selv og forholdet til samfunnet, er et tema som treffer et ungt publikum. I et av sine siste dikt, «Menneskets Natur», skriver han: «Reis ingen monumenter. La akrer som aldri har sett oss/og gamle i solen/og unger som leker, og bjørker/som usåret løfter sitt lysslør/være vår evighet». Vi har gjort Nordahl Grieg til et nasjonalt ikon fremfor en sammensatt person med et motsetningsfylt forfatterskap som viser til en dikter i tvil. Den humanismen han formidler i de seneste diktene er ikke kommet til gjennom et ønske om å være politisk korrekt, men gjennom indre kamp, og med et engasjement og optimisme for ordet. En levende humanisme, det er det vi vil formidle i forbindelse med Grieg-jubiléet — ikke opprettholde «Vår ære og makt» som et tradert monument over en genre.