Han minner oss stadig på at Kristelige Folkeparti og regjeringen legger stor vekt på familiepolitikk og barns rettigheter. Her imidlertid mine erfaringer med norsk familie— og asylpolitikk:

I fjor giftet jeg meg med en russisk dame som i dag har oppholds- og arbeidstillatelse i Norge. Mens mor var i Norge bodde datteren (16 år) hos en venninne av moren i Russland. Mor hadde solgt bopel og sagt opp jobben sin i Russland. Datteren kom etter til Norge på turistvisum. Da først ble vi klar over at søknad om familiegjenforening skulle sendes fra Russland og ikke Norge. I etterkant en fatal misforståelse.

Siden januar har vi via advokat prøvd å få UDI til bruke fornuft i vår sak. Men til ingen nytte. Vi kan ikke omgjøre at mor ikke har bolig og jobb i Russland. Hun jobber i dag, og familien vår er avhengig av hennes inntekt. Datteren er mindreårig (16 år), går på skole i Norge og snakker utmerket norsk tatt i betraktning ett år i Norge. Vi har dokumentert ingen familie i Russland som kan ta imot jenten og at moren er enslig mor. UDI svarer arrogant at det er ingenting i veien for at moren (som har oppholdstillatelse) kan reise med datteren til Russland. I tillegg er datteren (ikke jeg) beskyldt for å jukse og ikke ville innrette seg etter regelverket!! Jeg har kontaktet Barneombudet, Redd Barna og Barnevernet pga. av at datteren er mindreårig. Men ingen kan eller vil gjøre noe. Å få politikere på banen er enda vanskeligere. Man blir møtt med at ansvarets er UDIs og at politikerne bryter norsk lov hvis de griper inn i enkeltsaker. Ja vel, jeg bare minner om Lilletuns pakistanske venner og Mulla Krekar.

Situasjonen i dag er at UDI vil sende henne ut av landet. Vi har imidlertid i januar klaget til Utlendingsnemnda. Svar ennå ikke mottatt. Dersom datteren (og moren) skal reise tilbake til Russland vil det få alvorlige praktiske konsekvenser: Med et sendrektig UDI og russisk byråkrati kan vi snakke om atskillelse i ett år. Datteren vil miste et helt skoleår og integrasjonsprosessen hennes vil bli vanskelig. Familiens økonomi vil bli sterkt berørt. Jeg har ingen mulighet til å forsørge en familie i Russland samtidig som jeg skal makte mine forpliktelser i Norge.

Under arbeidet med denne saken viser det seg at vår sak ikke er enestående, men del av et mønster. Jeg har senest denne måned vært i kontakt med en familie med identisk problem (notis i Bergens Tidende og oppslag i Haugesunds Avis). Der vil UDI også utvise en mindreårig gutt. Jeg er enig i at det må være et regelverk og at man er pliktig til å følge dette. Men i vår sak dreier det seg om min kones mindreårige datter og ikke en fjern slektning vi ønsker å få til Norge. I FNs Barnekonvensjon finner en mange fagre ord, likeledes på Barneombudets hjemmesider. For oss er dette meningsløst.

Det er sikkert behagelig å overlate slike saker til UDI så politikerne slipper å ha noe med det å gjøre. Men regjeringen har likevel politisk og moralsk ansvar for UDI. Hvor mange opprivende saker skal det til før politikerne griper inn og tar kontroll over UDI? Ikke skyld på regelverket - det har politikerne selv utformet.

Jeg har vekslet mellom frustrasjon, sinne og fortvilelse. Norske og utenlandske venner nekter å tro at regelverket er slik. I den såkalte kulturnasjonen Norge hvor humanismen står sterkt. Så til slutt et spørsmål til statsministeren: Er det offisiell norsk politikk å tvangsskille familier og utvise mindreårige når omsorgspersonen vitterlig har lovlig opphold i Norge? Er ikke sakens realiteter viktigere enn et poststempel på søknaden? Hvis ikke - spar oss velgere for all svadaen på tv. Hvis statsministeren ønsker å fremme familiepolitikk - her er en mulighet.

Av Leif Rødder