Bergens Tidende eier TVHordaland og tjener hvert år mange millioner på å distribuere tvilsomme serier som Big Brother og Ungkaren på TVNorge, såkalt drittsekk-tv. Aftenposten og VG tjener som del av det felles morselskap Schibsted flere titalls millioner på aksjeutbytte fra TV 2 hvert år. Einar Hålien er sjefredaktør både i Bergens Tidende og TVHordaland. Han har ifølge årsberetningen for Bergens Tidende en resultatavhengig bonusavtale. Slike avtaler gir mer i lønn jo mer bedriften tjener inn til aksjonærene. Er det fritt frem for hva en avis kan tjene sine penger på? Opplever redaktørene en konflikt mellom sitt samfunnsoppdrag og aksjonærenes krav om profitt?

Med sitt overskudd på 230 millioner i 2002 er TV 2 blant de beste i det kommersielle Norge. Kombinasjonen samfunnsoppdrag og aksjonærenes harde krav om økonomisk suksess reiser spørsmål om Kåre Valebrokk i TV 2 har en etisk ramme for sine økonomiske satsinger tilsvarende det man forventer av andre samfunnsstøtter som for eksempel Statoil, Norsk Hydro og det statlige Oljefondet. Valebrokk, Hålien og deres redaktørkolleger er flinke til å sette flomlys på andre samfunnsaktørers investeringer. Statoil har opplevd en nådeløs belysning av sine forbindelser til land som har en forretningskultur med bestikkelser og annet som ikke er stuerent her hjemme. Redere får påpakning for å ha selskaper registrert i diktatorstyrte Liberia — de sliter med det etiske fundamentet, skriver Bergens Tidende.

Oljefondet har skaffet seg etiske retningslinjer for hva statens penger kan investeres i. Dette kom som et resultat av medias søkelys på fondets pengeplasseringer i land og selskaper som er kjent for undertrykking, barnearbeid og annet som vi i Norge tar avstand fra. Bergens Tidendes sjefredaktør sa det slik på lederplass: «Regjeringen Stoltenberg har aldri vært interessert i å legge moralske mål på forvaltningen av petroleumsfo n det. Nå ser vi resultatet - norske olj e penger havner i den ene råtne bransjen etter den andre».

Dersom man kunne tenke seg at det var en annen maktutøver enn pressemakten som skaffet seg enorme fortjenester på virksomhet rettet mot allmennheten slik TV 2 gjør, ville flomlyset ganske sikkert stått på kontinuerlig. Vi ville kanskje sett en Kåre Valebrokk med det samme jagede og fryktsomme preg vi har sett hos andre kjente personer som Torstein Moland, Tore Tønne og Kjell Inge Røkke.

Hvor ille den kommersielle underholdningen egentlig er, er det helt sikkert ikke noe klart svar på. Men sjefredaktør Einar Hålien skrev selv om Big Brother da denne typen underholdning kom, at den er « både nedverdigende og menne s kefiendtlig» . Da hadde Big Brother ridd leserbrevspaltene som en mare. Hålien kom i knip mellom folkemeningen og sin egen rolle som sjefredaktør for Bergens Tidende og TVHordaland, som distribuerer TVNorges sendinger. Sjefredaktørens mening om «drittsekk-TV» reiser to ulike problemstillinger: Den ene er om institusjoner med et særlig samfunnsoppdrag kan tjene sine penger på hva det skal være av virksomhet, eller om de bør ha et etisk rammeverk som setter begrensninger. Mange vil kanskje se likhetstrekk mellom TV 2 og TVNorge sin kyniske satsing på såpeserier og reality-tv rettet mot barn og unge, og det å støtte bedrifter i fjerne land som gjør bruk av barnearbeid. Det de har til felles er at det eneste formålet er å maksimere profitt, og at begge deler, etter manges oppfatning, skader barns utvikling frem mot selvstendige mennesker.

I 2001, da sjefredaktør Einar Hålien slaktet Big Brother-konseptet, tjente Bergens Tidende ifølge den offisielle årsberetningen ca 9 millioner kroner på TVNorge, nesten halvparten av de totale inntektene i avisens fjernsynskanal. I den samme årsberetningen sies det at TV Hordalands utfordring er å bedre det økonomiske resultatet. Denne utfordringen, sies det, håndteres ved «stor oppmerksomhet på innhold og seertall - med andre ord på forutsetningene for høye reklameinntekter». Ved årsskiftet 2002-2003 ville avtalen med TVNorge løpe ut, og styret måtte bestemme seg for om avtalen skulle fornyes. I 2002 gikk man mot en alvorlig inntektssvikt på tradisjonelle annonser i Bergens Tidende (4,3 millioner ifølge årsberetningen for 2002) - så at de aksjonærvalgte medlemmene i BT-styret ville tenke økonomi og stemme for en fornyelse er logisk. For styremedlemmet Einar Håliens del skulle man kanskje tro at han ville benytte anledningen til å kvitte seg med de «nedverdigende og menneskefiendtlige» seriene. Men avtalen med TVNorge ble i hvert fall fornyet.

Det andre, og kanskje prinsipielt viktigere spørsmål er om pressens samfunnsoppdrag er forenlig med at pressen selv tjener store penger på det samfunnslivet de skal vokte over. Er det som er i ferd med å skje, egentlig at media selv etablerer kritikkfrie soner i samfunnslivet? Når Aftenposten og VG gjennom sitt morselskap drar inn titalls millioner i aksjeutbytte fra TV 2 hvert år, vil folk rent intuitivt gjerne tenke at redaktørene der vegrer seg for å løpe etter sin kollega Kåre Valebrokk for å se om han holder sin etiske fane like høyt som man forventer av andre toppledere i næringslivet. Hva med Valebrokks spenstige omgåelser for å skaffe seg en radiostasjon som staten ikke ville gi ham konsesjon til, for eksempel?

I Bergens Tidende har vi sett at journalistene der fikk blåst Tore på sporet av NRK-ruten med sin ramsalte kritikk. Intimitetsterror var stikkordet. At redaktør Hålien har sluppet unna kritikk for å spre den samme typen underholdning gjennom sin kanal, gir seg selv. Hålien er jo ansvarlig redaktør både i fjernsynskanalen og i avisen. Å sette seg selv under lupen er en nokså absurd tanke.

I pressens «bibel», Vær Varsom-plakaten er det kommet inn en formulering om at «det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle». Dette har vist seg å være mer en programerklæring enn en realitet. Selve strukturen i mediekapitalen trekker i motsatt retning. De økonomiske bindingene i form av eierfellesskap er en faktor, appetitten på reklameinntekter er en annen. Man kaster ikke stein når man sitter i glasshus - og når redaktørene løper etter de samme reklamekronene og den samme tvilsomme tv-underholdningen, så er det best å holde fred med hverandre. Mediefolket danner også nettverk som har mye til felles med næringslivets Gutteklubben Grei og det politiske samrøret som arbeiderbevegelsen skapte seg gjennom flere tiår. Kåre Valebrokk samler sine forbindelser til lutefiskmiddager hver høst. Middagene er sikkert like målrettet som alt annet TV 2-sjefen foretar seg, og slett ikke veldedighet. Årsmøtemiddagene i Norsk Redaktørforening er sikkert heller ikke akkurat stimulerende for redaktørenes lyst til å henge hverandre ut. Den kraftfulle og etter hvert ganske mektige politiske redaktør i Bergens Tidende, Trine Eilertsen har tatt plass blant Mediemenerne på NRK2. Og mediemener Siren Sundland har fått ekstrajobb som gjesteskribent i Bergens Tidende. Om nå Mediemenerne skulle komme til å interessere seg for pengestrømmene i mediene, er det ikke særlig trolig at Bergens Tidende blir den aktøren som vil få gjennomgå.

Redaktørenes vare er tillit. Tukler man med den har man ikke noe å levere til sine oppdragsgivere. Og som politisk redaktør Trine Eilertsen har sagt det om folk i liknende stillinger: Troverdighet og habilitet handler ikke om hva man gjør, men om hva man kan mistenkes for å gjøre.

ERIK MYHR NILSEN

MAKT I KRINKELKROKEN: Mediene har mye makt, de refser snart den ene, snart den andre, men setter sjelden seg selv under lupen. Er det for eksempel fritt frem for hva en avis kan tjene sine penger på? Opplever redaktørene en konflikt mellom sitt samfunnsoppdrag og aksjonærenes krav om profitt?