Ellers er det jo mest ulikheter. For eksempel den at den ene gruppen er grovt underbetalt og den andre grovt overbetalt.

Men la oss likevel gjøre et tankeeksperiment: Nå som fotballsesongen er over, lar vi sportsjournalistene gå i kirken. Og mandagen etter får vi rapport i avisspaltene.

Under en firespalters overskrift: Et bispeemne! leser vi om søndagens høymesse: Det er nok ikke lenge Kristkirken menighet får beholde sin avholdte sokneprest. I går overtraff han seg selv. Den tonesikre, mannlige messetonen, den dypt alvorlige og likevel varmt menneskelige prekenen, den smittende livsglade måten han lyste velsignelsen på – alt dette overbeviser oss om at Raymond Helstad er på vei mot høyere kall i Den norske kirke.

Tirsdagen følger så avisen opp med en hjemme-hos-reportasje hos soknepresten. Helstad og hans samboer – jeg mener: hans kone – har nemlig flyttet inn i en ny, stor treværelses leilighet med utsikt til Møllendal: – Her har vi det nydelig, smiler prestefruen. – Nå har vi plass både til barna og til et arbeidsværelse, slik at Raymond kan forberede prekenen i stillhet og ro.

— Har han noen hobby?

— Ja da. Han mekker sent og tidlig på bilen sin. Lada 83-modell. Han er så glad i den ... Journalisten gjør et forsøk på å få fruen til å tale om mer alvorlige ting: – Hva synes du om kvinnelige prester?

— Jeg har mer enn nok med min mannlige, smiler fruen.

Men mandagen etter har Helstad dessverre ikke like full klaff. Allerede fra syndsbekjennelsen av gikk det galt, forteller journalisten: Han bommet på Kyrie eleison, kom altfor høyt i toneleiet, og virket merkelig fraværende under trosbekjennelsen. Han snublet i samarien da han gikk opp på prekestolen, og han hadde messehagelen på snei. Han var tydelig forkjølet da han leste opp prekenen, som var usammenhengende og springende; det var få i menigheten som skjønte hva dagens tekst – Matteus 12:25 – har med den nye regjeringen å gjøre.

Søndagen etter går det enda verre. Helstad bommer på alle tenkelige steder. Journalisten ramser opp feilene og slutter med denne salven: På benken under hele den pinlige forestillingen satt kapellan Torstein Kvisvik. Kroppsspråket hans viste tydelig at han hadde lyst til å overta. Men vi tror ikke det ville ha hjulpet stort. Han har heller ikke vist overbevisende form i det siste. Det er hele laget det er noe i veien med: Kirketjeneren er for sent ute med salmenumrene, kantor spiller av og til skjærende falsk, og klokkeren faller inn med klokkeslagene før utgangssalmen er sunget ferdig. 190 tilhørere gikk skuffet hjem. Dette var ikke verd kollekten.

Du kan kanskje forestille deg hvordan det hadde endt med sokneprest Helstad hvis han hver søndag skulle gå til sin kirke med den viten at nede i menigheten sitter det noen som bare venter på det minste feilskjær, for så å blåse det opp i avisen. «Prestasjonsangst» ville ha vært et svakt ord. Det ville heller ikke være noen trøst i å vite at kritikeren sikkert ville være en komplett fiasko på prekestolen. Etter noen mandager med slike overhøvlinger ville presten ha vært et skjelvende nervevrak og søkt seg hen til en fredelig lærerstilling, f.eks. på Gimle ungdomsskole.

Min skarpsindige leser har alt skjønt hvor jeg vil hen: Det som en godt voksen mann (eller kvinne), med tro på sitt kall og med trening fra Det praktisk-teologiske seminar, neppe ville ha holdt ut hvis det ble gjentatt, mandag etter mandag – det kan da vel ikke være helt uproblematisk for svært unge menn uten noen som helst trening i å takle det å være i offentlighetens søkelys? Geniforklart den ene mandagen, større og større forventningspress, så et lite tilbakeslag, og så: utskjelt og uthengt ...

Og hva hjelper da oppfølgingene etter de første seirene: reportasjer om boliger, samboere, biler, travhester og dill og dall. Totalt ukontroversielle ting og derfor også totalt uinteressante. Jeg har ennå til gode å se en fotballstjerne være medlem av Unge Høyre eller Rød Ungdom. Det ville kunne frastøte noen billettkjøpere... Vel, en og annen får lov til å være «personlig kristen», det noteres som en kuriositet. Husker du, for noen år siden, Brann-spilleren som konsekvent ble omtalt som «prestesønnen»? Hvorfor fikk vi aldri vite hvem som var rørleggersønn, jordmorsønn, bussjåførsønn?

Pressefolk av alle kalibre sitter nå på hugget: – Det er ikke vår skyld! Vi er bare budbringere, vi har ikke noe ansvar for at verden er som den er! Å jo da. Dere har ansvar for hvordan dere dimensjonerer rapportene om verden.

Nitten år gammel satt som jeg nattredaktør (i dag: «desken») i salig (nå ja, nå ja) «Arbeidet» og skulle lage forsider som gjorde seg i kiosken. Da fikk jeg fort erfare at det hender ikke like mye hver dag, og alt som hender er ikke like viktig. Men avisen måtte være like stor, hver dag, og det var bare én ting å gjøre: Virkeligheten måtte diktes om, typografisk. Jeg måtte ta den minst likegyldige saken, puste den opp med større sats og – helst – et bilde, og skrive den tospalters overskriften om til en firespalter.

Det er presis dette som skjer i hver eneste avis – og i Dagsnytt, og i Dagsrevyen – hver eneste dag. Det er lenge siden det var morsomt å konstatere at i tabloidpressen er den tredje verdenskrig en typografisk umulighet. Vi lever i en medieverden med helt forrykte proporsjoner. Men jeg tror vi er verst i Bergen når det gjelder det lokale fotballaget. Jeg har bodd i to andre byer med fotballag i Eliteserien, og jeg vet at vi her i byen når de høyeste høyder når det gjelder hemningsløst skryt og oppblåste forventninger.

Det burde også være et alvorlig problem for oss at det bare er i Bergen det kunne hende: Publikum piper når Rosenborg får utlevert sine fortjente gullmedaljer.

Denne usunne super-patriotismen, som har sine historiske røtter i det gamle, halvt isolerte Bergen, får i dag sitt vesentlige utslag i Brann-dyrkelsen. Og det er ingen andre enn byens aviser som har holdt den ved like, gjennom de 38 årene som har gått siden klubben tok sitt siste seriemesterskap.

Vår nåværende statsminister sa en gang at fotball er den viktigste av alle uviktige ting. Hva med å ta konsekvensen av det? Hva med å jekke ned dimensjonene og forventningene, hva med å holde opp med å sette strykekarakterer på de unge artistene, hva med å bruke to spalter på seieren i stedet for fire? Det skjer viktigere ting i verden, det som foregår på Stadion er en lek! Et litt mindre forventningspress, og spillerne ville gå på banen roligere i sjelen, til sin uviktige lek. Og publikum ville kanskje forstå at Vi e' di beste, heia Brann! Vi e' så go' at det går nesten ikkje an – at det er en tekst som er ment dypt selvironisk. (Det får vi riktignok ingen utenfor Bergen til å tro.)

Men dette er nok for mye å håpe på. Til våren, når Brann har vunnet et par ganger, vil det flamme fra forsiden i BA: Nå går vi for GULL! sier Teitur Thordarson. Og litt mer forsiktig i tante BT: Fortsetter det slik, begynner det å lukte medalje ... Og så, en gang på høstparten, samme historien en gang til: Vi står ribbet tilbake i år også ... * For sikkerhets skyld: Sportsjournalistene vil ikke ha vondt av en høymesse eller to. Men slipp dem ikke løs i spaltene etterpå!