I motsetning til Hysing Dahl har jeg ikke villet være personfokusert i mine vers, men har pekt på en bestemt politisk teknikk, som består i først å kjøre fram en populær misnøyesak, deretter si noe ufordelaktig om sosialt utsatte grupper og til slutt hamre løs på innvandrere.

Det en da over tid oppnår er ikke bare å forsterke negative holdninger generelt, men også å skape motsetninger mellom ulike vanskeligstilte grupper. I den tidlige fase av den norske rasismeproblematikken (BT 12. september 1989 «Rasismens åkerland») advarte jeg mot nettopp dette.

Et annet viktig poeng er likegyldigheten, ikke minst når det gjelder forebyggende tiltak for utsatte ungdomsgrupper, både i tradisjonelt norske og andre etniske miljøer.

Det jeg ikke nevnte, men som også hører med i bildet er den påfallende tausheten, når rasistisk inspirerte overgrep skjer, eller i høyden bemerkningen: «Hva sa jeg?»

Alle som synes hatten passer, inviteres til å ta den på. Jeg henviser ellers til Smith-Sivertsens utmerkede artikkel i BT nylig.

VIDAR LEHMANN