Dagen etter at Saddam Hussein uforstående hadde spurt «hvilke raketter? jeg skjønner ikke hva du snakker om?» på amerikansk fjernsyn, begynte han å ødelegge de samme rakettene.

— Hadde Kjell Magne Bondevik gjort noe liknende måtte han ha gått av. I vårt samfunn kan ikke en statsleder si én ting, og gjøre noe annet. I hvert fall ikke når det er så opplagt som i dette eksempelet. Men Saddam mister ingen troverdighet hos sine egne når han sier én ting, og gjør noe annet, sier Fredrik Barth.

Han skal bruke den årlige Chr. Michelsen-forelesning til å utdype hvorfor han har problemer med å forholde seg til det som kommer av informasjon fra Midtøsten. Men dette kan vi gjøre noe med, mener Barth.

Kan for lite

Fredrik Barth regnes som den norske sosialantropologiens far. Den erfarne forskeren har tilbrakt mange år av sitt liv i land som Irak, Iran, Oman og Pakistan. Barth regnes som den viktigste arkitekten bak de moderne, komparative studiene av kultur og samfunn i Norge. Nå mener han vi går i fellen igjen, og glemmer at samfunnene i Midtøsten er så forskjellige fra vårt eget at vi knapt har forutsetning for å forstå det.

Hvilke feil er de største vi gjør når vi prøver å tolke meldinger som kommer fra Midtøsten? - Det er ikke én stor feil. Det er mange små, som hver av dem er veldig forståelige. De fleste av oss vet for lite om stedet det rapporteres fra, og behandler det vi hører og ser ut fra vår egen virkelighet.

Journalistene som reiser til Midtøsten skjønner sjelden hvilken ramme de befinner seg i. De har kanskje lest seg opp på temaet i forkant, men forholdene i Midtøsten er svært komplekse, og krever mer. Når de reiser til Irak for eksempel, møter de mennesker som har mange hundre år med historie i ryggraden. Historien preger det de sier, og måten ting tolkes på. Irakerne har ingen mulighet til å formidle alt det til journalistene som kommer på besøk. Journalistene tolker det de hører og ser, men det er bare en liten del av bildet. De har ingen mulighet for å formidle hva som skjer der uten å forstå mer av alt som ikke sies, eller ikke synes.

En annen vanlig feil er å snakke om Midtøsten som én region, ett område, med én type kultur og én type språk. Det er en stor misforståelse. Folkegruppene, kulturen og historien er så mangfoldig i Midtøsten at vi vanskelig kan overføre erfaring fra ett område til et annet. Men vi ser at det gjøres hele tiden.

Ikke rom for opinion

Hvilken betydning har det at journalistene som er i området snakker med dem som lever der, og formidler det de sier? - Det er begrenset, dessverre. Vi skal huske på at i et regime som det i Irak er mennesker så undertrykte at ingen opinion kan dannes. En side av saken er at innbyggerne ikke kan gi uttrykk for en mening utad, til internasjonal presse for eksempel, fordi de setter sitt eget liv i fare ved å gjøre det. I tillegg til det, klarer de ikke å skape en opinion innad heller. Mennesker i Irak kan ikke sitte på kafé og diskutere regimet eller politikk. Ingen våger det i et regime som er så brutalt, så voldelig, og så preget av angiveri som Irak er. I et slikt samfunn er det rett og slett umulig å danne seg en oppfatning av hva folk mener.

Har du noen eksempler på hva du mener? - Ta de store demonstrasjonene til støtte for Saddam. Vi vet at mange er utkommandert til å demonstrere. I tillegg kan det godt være at innbyggerne i Bagdad ser demonstrasjonene som en kjærkommen anledning til å delta i et slags karneval. Her er det rom for å leve ut følelser som de ellers ikke kan gi uttrykk for. Kanskje har de egne koder, for ironi for eksempel, som gjør at de kan rope og demonstrere for Saddam, mens de egentlig mener noe helt annet. Akkurat det er det umulig for oss å bedømme. De andre i demonstrasjonen forstår det, og de mest ekstreme utslagene av demonstrasjonsvilje kan like gjerne være utslag av et behov for å underholde de andre. Men når vi ser det utenfra, ser det helt motsatt ut.

Et annet eksempel er Saddams 99 prosent av stemmene ved valg. Poenget er neppe å få noen til å tro at han faktisk har så stor oppslutning i folket. Hensikten er å markere, utad som innad, at han står så sterkt at han kan bestemme seg for at det er valgresultatet. Det er en maktdemonstrasjon.

Kunnskapssenter for mediene

Hva kan vi gjøre for å få mer kvalifisert informasjon fra områder som Midtøsten? - Journalistene som reiser ned dit må ha større kunnskap om området, eller de må ha hjelp av noen som kjenner området godt. Da mener jeg mennesker som har bodd der i minst et år, og som kjenner språket. Det må man kunne for å forstå nyansene, og kodene i det folk forteller. Men alle journalister kan ikke lære seg all verdens språk i tilfelle de får bruk for dem en dag. Derfor kan vi kanskje tenke i baner der det finnes sentre for kunnskap og språk som de kan henvende seg til i perioden før de reiser ut. Christian Michelsens Institutt kunne kanskje bli et slikt senter. Dette må vi arbeide systematisk med, og det må være en del av forberedelsene til journalister som reiser ut. Og har journalistene mulighet til det, må de bruke tid i området i forkant, lære seg språket, og bli i stand til å hente inn informasjon. Hvis ikke ender vi opp med uklare brokker av dårlig informasjon, som er svært vanskelig å analysere.

LANG ERFARING: Sosialantropolog Fredrik Barth, her sammen med konen Unni Wikan, har tilbrakt mange år av sitt liv i Midtøsten. <br/>Arkivfoto: Trygve Indrelid/Scanpix