GARD STEIROFRODE BJERKESTRAND

De narko-politiske krumspringene som har ført vårt kjære lille land inn i uføret vi befinner oss i, skal jeg i denne omgang la ligge, og i stedet berette en koselig liten historie om tapte drømmer, knuste hjerter og bunnløs redsel.La oss prøve å forestille oss Bergen på begynnelsen av syttitallet, hvor jeg kommer glidende inn i bildet, selvsikker, tross flisete, langt pissegult hår, innøvd Morgan Kane-mine med mysende, blassgrå øyne over en flisete parodi som i alle fall jeg mente mine medmennesker tok for en bart.I denne stasen dro jeg ut for å søke lykken, som jeg da trodde lå rundt hvert gatehjørne, men det var før første knuste kjærlighet, ekteskap og møte med rusmidler i alle tenkelige og utenkelige varianter. Og fra denne periode i vår lokale historie har Gamle-Erik hatt styringen med både tilbud og etterspørsel.Og politikere over hele verden klør seg i hodet.Og i ræ ...I tankene vandrer jeg bakover i tid, til midten av syttitallet, da alt syntes å ta av. Flower-Power bevegelsen, som jeg var en ukritisk og ivrig tilhenger av, er nå blitt en saga blott og Gamle-Erik har tatt makten over utviklingen. Det varer ikke lenge før jeg er i kontakt med lovens trivialiteter, og min første narkodom får jeg også i denne perioden. Dette var vel også en av årsakene til at jeg ble avslørt i den gedigne forbrytelse mot menneskeheten: Å besitte 0,7 gram hasjisj — en forbrytelse som kostet meg tre måneder i fengsel.Dette var begynnelsen til det marerittet mitt narkomisbruk har ført meg ut i, ettersom jeg siden har fått 23 narko-dommer for liknende forhold, noe som har kostet meg 10-12 år av mitt liv, samt skattebetalerne titalls millioner kroner. Hva man har oppnådd med det? Tja ... si det. Ikke noe positivt i hvert fall. For å gjøre en lang historie kort, skal jeg hoppe over all elendigheten og heller fortelle litt om en narkomans hverdag.Det er søndag morgen, og jeg våkner av regnet som pisker mot soveromsvinduet, akkompagnert til en ulende vind som tryller frem en bunnløs fortvilelse over tilværelsens uutholdelige enkelhet.Jeg er kvalm og kroppen skriker etter luft gjennom den tørkede svetten som etter hvert er blitt en vane - ettersom jeg for tiden aldri har et morgenskudd liggende. Jeg har også begynt å gå tom for ideer, noe alderen og rusgifter i bøtter og spann må ta sin del av skylden for. Småsvergende velter jeg meg ut av det våte kaoset jeg har tilbrakt natten i, og desperat tar jeg som vanlig ... når jeg ikke har medisin ... frem Bibelen og begynner å lese. Der er som vanlig ingenting å hente, og mirakelet jeg venter på har det fremdeles ikke travelt. Stønnende og svettende, og med en drøy dose selvmedlidenhet kler jeg på meg, fullstendig likegyldig når det gjelder stil og hygiene. Selv mentalhygienen har forfalt, og jeg gir mer eller mindre fullstendig blaffen i hva mine medmennesker måtte mene og tro.- Hva nå, tenker jeg, for det er ikke alltid bare-bare å skaffe fire-fem hundre kroner til et skudd som kan få min person til å fungere, både på godt og vondt.Familien er oppbrukt, der er det ingenting å hente, noe jeg egentlig skammer meg dypt og inderlig over. Ikke kan jeg komme på noen jeg kan låne av heller, for alle potensielle venner som pusher heroin har jeg for lengst satt meg i gjeld til.På veien ut døren finner jeg selvfølgelig ut at jeg ikke har penger til bussen som går inn til sentrum. Men jeg er blitt herdet med årene - og føler derfor heller ingen skam idet jeg ber pent om å få sitte på til byen, siden min lommebok - som selvsagt ikke eksisterer - ble gjenglemt dagen før etter en fuktig kveld.Jeg går av bussen ved endestoppet ved bussterminalen i håp om å treffe noen kjente som kanskje skal ha noe sterkt på polet - jeg er nemlig sid på flasken ved siden av narkotikabruken - men jeg oppdager snart at jeg er minst en time for tidlig ute, for klokken, noe jeg ikke har, har ikke rukket å bli mer enn åtte på kvisten.Jeg trekker pusten dypt, tar sats, og sparker fra mot Nygårdsparken, hvor jeg egentlig ikke venter å finne noen, bortsett fra i uniform. Parken er like tom som lommene mine, og sakte og sikkert velter en ekkel følelse over meg.Det er jo søndag også for faen, og jeg lar blikket sveipe småpanisk over det våte terrenget rundt meg.Det går to søkkvåte timer før første skikkelse dukker opp i striregnet, et vær som selv polisen betakker seg for å flørte med. Det er Johnny Tyv, et rasshøl jeg innerst inne ikke kan fordra, men jeg gjør, noe anstrengt, gode miner til slett spill, for kanskje jævelen pusher, og det er nummeret før jeg går ned på knærne bare for å få meg et skudd.Da han oppdager at jeg ikke har kontanter, setter han straks opp kriseminen, en mine som lett forteller et skjelvende vrak at han har like stor sjanse som en snøball i helvete til å klare det kunststykket å få lånt seg en dose. Men utrolig nok, snart sitter vi sammen i ly for regnet under noen busker og småprater om gamle dager mens vi mekker oss hvert sitt skudd. Johnny kom rett fra Oslo med morgentoget, og jeg holdt gladelig ut snikk-snakket hans i det uendelige, i hvert fall til jeg var ferdig med å tilby blodomløpet mitt nye eventyr! Slike våte, grå dager er helt vanlige hverdager i min turbulente tilværelse. Men denne helligdagen husker jeg spesielt, fordi en bekjent av meg stakk ned og drepte tvillingbroren da de kranglet om et speilegg. Denne lille tragedien må likevel finne seg i å stille seg langt bak i rekken når det gjelder snodige hendelser jeg har måttet bivåne.Syttitallet var en mye mer fandenivoldsk tid for mitt vedkommende.Det gikk vekselvis fra amfetamin, LSD og opiater i alle varianter. Jeg mistet også mange venner i denne perioden.I gamle dager, da det jeg i dag ser på som problemstillinger ikke var annet enn en fjert i det blå var allting bare fryd og stoffmisbruket mitt hadde ennå ikke tatt av, for det gikk ganske mange år før jeg virkelig ga flat pedal.Jeg droppet LSD i store mengder, og denne virksomheten førte meg ut i en åpenbaringsprosess som nesten aldri avtok. Vi pleide å samles ved ukeslutt, for mange av oss gikk på skole ennå, og noen hadde sågar arbeid å gå til. Men når helgen nærmet seg, samlet gjengen seg til dyst og syren ble andektig lagt på hver utstrakte tunge, omtrent som når presten serverer saker til nattverd.Slik fortsatte det helt til de første bivirkningene begynte å gjøre sitt, spesielt hos de mest sarte sjeler i vår sammensveisede flokk. Da de første psykotiske reaksjonene ble fremtredende hos den følsomme minoriteten i vår hyrdeløse flokk, begynte oppløsningstendensene å gjøre seg gjeldende. Vel, jeg lar de gamle dagene vike for en mer prekær situasjon, for jeg må tross alt trosse drittværet hvis jeg skal ha noen forhåpning om å føle meg som et menneske i nærmeste fremtid.Nygårdsparken ligger som vanlig og venter med sine lunefulle opplegg, og jeg merker fort at jeg er alene, blakk og uten så mye som et korn å putte i årene. Og dette kunne vært en hvilken som helst vinterdag i parken, og som oftest ordner en seg. De hårløse dyrene som holder til her oppe har ofte vidt forskjellige forutsetninger for sine valg, men i det store og hele har de fleste en ganske lik fortid.Jeg kan ikke hjelpe for det, men tross alle mine negative erfaringer med denne grupperingen, elsker jeg dem. Jeg er glad i hver eneste en, og jeg kunne skreket meg hes over alle de unødvendige dødsfallene jeg blir nødt til å akseptere. Det er blitt mørkt igjen når jeg hopper av bussen på Fanatorvet, og hutrende subber jeg i dypsnø til knærne mot min varme, men akk så forhatte bolig. Jeg har nå bodd alene i tre år, og selv om jeg før disse årene alltid har hatt et kvinnelig innslag rundt mine hverdager - savner jeg ikke noen former for bedre eller dårligere halvdeler.Varmen slår imot meg idet jeg stumper over dørstokken til min residens. Vel vitende om at kjøleskapet inneholder omtrent like mye som en politikers løfter, slenger jeg meg ned på sofaen etter å ha skrudd på tv-apparatet, som enkelte ganger må finne seg i å fungere som kveldsmat. Nå befinner vi oss ved inngangen til et nytt årtusen, og selv om jeg begynte også dette året bak jernstenger, er mine drømmer om en bedret livssituasjon for mine venner og bekjente aldri helt oppgitt.En og annen rusmisbruker får plass på metadonprosjektet, og frelsen griper tak i enkelte andre. Det offentlige gjør kanskje det de har kvaliteter og midler til å utrette for de elendige, og med en hær av spesialutdannede personer skrider de til verket med en optimisme som selv hopplandslaget vårt ville misunne dem.I disse dager kjemper jeg mitt livs kamp mot heroinens forbannelser, og jeg skal vinne. Så enkelt er det ... for jeg akter å bruke de erfaringene jeg har gjort til å hjelpe hvor og når det måtte trenges.BASTA ...

STRESS: Glenn må ha hjelp for å finne friske årer. FOTO: Fred Ivar Utsi Klemetsen.