Arafat har vært avskrevet mange ganger, så situasjonen er ikke ny. Han viste seg uunnværlig som forhandlingspart i den israelsk-palestinske konflikten fordi han var uunngåelig som palestinernes leder. Det fantes ingen annen.

Arafat er fortsatt det palestinske selvstyrets formelle, valgte sjef. Men forhandlingsrommet er vekke. Man spør hva et Israel ledet av stridsvognpolitikeren Ariel Sharon er interessert i, men også hva Arafat vil og kan, dypt inne i den andre intifadaen.

Fredsmeklere drømmer om en annen statsminister i Israel enn Sharon og en annen palestinsk leder enn Arafat. Man drømmer om dugelige forhandlere. Noen hevder at også Oslo-avtalen var en fantasi avslørt av Oslo-prosessen, som forsvant i Midtøstens dagslys.

Ikke demokraten Arafat

Arafat var en gang det internasjonale samfunnets fiendebilde, terroristlederen. Men han kunne ikke manes vekk og fikk fremstå for FN og tilby valget mellom geværet og olivengrenen. For konflikten i Midtøsten var uløst.

Israel prøvde å unngå ham og lette etter det man kalte moderate ledere på Vestbredden, men motarbeidet sitt eget opplegg med sin okkupasjonspolitikk. Ledere som gikk inn på Israels linje saget av grenen de satt på. Det var PLOs tre.

Også Arafat saget, selve stammen så det ut til, da han valgte Saddam Husseins side i Golfkrigen og kom på kant ikke bare med USA, men også de toneangivende arabiske statene.

Noen år senere fikk han Nobels fredspris. Mellom lå Oslo-avtalen og Israels erkjennelse av at Arafat ikke var til å unngå. Alternativet var nå ikke mer moderat, men mer ekstremt.

Palestinernes selvstyre var knyttet til et demokratiprosjekt. Arafat måtte bekreftes som leder i åpent valg som uttrykk for den palestinske folkeviljen. En internasjonal avtale kombinerte israelske innrømmelser med et demokratikrav til palestinerne. Lignende betingelser stilte man ikke til de arabiske regimene som freden i Midtøsten også skulle bygges på.

Det var ikke bare idealisme. Arafat var palestinernes talsmann, og det var hans autoritet over palestinerne man trengte. Den skulle stadfestes og styrkes gjennom valg.

Arafat bekreftet sin autoritet gjennom en maktutøvelse som minnet lite om et demokratiprosjekt. Det kunne menneskerettighetsorganisasjoner påtale uten at det rokket ved det faktum at Arafat var uunnværlig for dem som ville mekle fred.

Revisorer kunne kritisere det palestinske selvstyrets omgang med den internasjonale pengestøtten, men giverlandene innstilte ikke en bistand som ble ansett nødvendig.

Tilbake i terroristrollen

Ariel Sharon mislikte både Oslo-avtalen og Yasser Arafat, og med den andre intifadaen som bevis fikk Arafat tilbake den gamle rollen som terroristleder. Arafat var ikke lenger forhandlingspart, og for øvrig var det jo usikkert hva Sharon i det hele tatt ville forhandle om, hvis han ville forhandle.

Med 11. september 2001 legitimerte han det militære oppgjøret på Vestbredden og i Gaza som del av den internasjonale kampen mot terrorisme.

USAs president gav ham rett, og uttalelser fra Bush-administrasjonen avskrev også Arafat som en mann å forhandle med. Også USA rykket tilbake. Andre uttalelser gikk i motsatt retning, Arafat var fortsatt palestinernes leder, han måtte bare skikke seg, og en palestinsk stat måtte opprettes.

Dette reflekterte både to stridende syn i Bush-administrasjonen og at USAs interesser krever mer enn hensyn til Israel. Amerikanerne har forholdet til den arabiske verden å tenke på, ikke bare når Washington skal utforme sin politikk, eventuelt bevæpnede politikk, overfor Irak.

Og deretter

Måten Arafat slapp ut av husarresten på illustrerer den amerikanske dobbeltheten. Den palestinske selvstyremyndigheten, en påstand mer enn en realitet, dømte omsider noen av dem som Israel hevdet sto bak drapet på den israelske turistministeren. Det skulle til gjengjeld åpne døren for den innestengte Arafat, men Israel stolte ikke på palestinere som voktet palestinere. Så tilbød amerikanerne å vokte de dømte, sammen med britene.

USA hadde beveget Israel og fått Arafat ut. Sharon kunne si at det amerikansk-britiske vaktholdet symboliserte den felles, internasjonale kampen mot terror, det manglet bare at fangene ble sendt til Cuba.

Arafat var ute, og utenfor? Sharon garanterer ham ikke tilbakereise dersom han forlater Vestbredden og Gaza og behandler ham politisk som en ikke-person. For USA er det mer komplisert.

Enda en fredskonferanse forberedes, basert på et initiativ fra USA og Saudi-Arabia. Dets forslag nylig repeterte kravet Israel har motsatt seg, full tilbaketrekking fra områdene som ble tatt i 1967. Til gjengjeld skulle den arabiske verden, med opplagte unntak, anerkjenne Israel som et faktum. Noen har alt gjort det formelt, andre reelt.

George W. Bush støtter Sharon, men en tøylesløs Sharon skader USAs interesser. Arabiske stater elsker ikke akkurat Arafat, som har det med å plage dem. De forstyrres når intifadaen blir for het. Da kan de anklage Sharon, men også mene Arafat, og det arabiske toppmøtet i Beirut dannet ingen heiagjeng for mannen i husarrest i Ramallah.

Når Sharon er Israels statsminister og ikke vil ha med Arafat å gjøre og andre spør hva Arafat i dag er i stand til å forhandle om, fortoner Midtøsten-konferanser seg som ordmagi og drømmen om alternative forhandlere.