Vi fikk plass. Og vi fikk det vi kom for, toner så vare og varme. På et sceneteppe av vår. Og vi fikk enda mer: Erlends (tilsynelatende) improviserte solodans ble kveldens høydepunkt for den minste av oss. Show!

Begge nynnet vi «– didadi/dadi/dædæ – date that girl,» da vi syklet tilbake mellom trærne i vårkvelden. Geirr Tveittsk, tenkte jeg: Tandert, skjørt og gjennomsiktig.

Tusen takk til Erlend og Eirik for en lørdagskveld utenom det vanlige. Opphøyd.

Kanskje kunne vi oftere få høre vår tids «mjuke tonar» i Troldsalen?

Kjersti Kildahl