Som leder av komité for kultur og helse i Hordaland fylkeskommune var jeg inntil den statlige overtakelse ved årsskiftet involvert i arbeidet for å bedre psykiatrien i fylket. Det bildet som ble tegnet for oss politikere var sammensatt. Dels møtte vi en spennende og løfterik nysatsing hvor de tunge fagmiljøene la vekt på å følge vanskeligstilte pasienter helt inn i deres livssituasjon i nærmiljøet. For noen pasienter har det betydd forskjellen mellom en livslang institusjonalisering og et verdig liv med familie og venner. Samtidig har både medieoppslag og offentlige rapporter fra fylkeslegen vist at det er langt igjen til vi har et respektabelt nivå på de psykiatriske tjenester. Noe av svaret på disse utfordringene ligger i vedtatte opptrappingsplaner for psykiatrien. De omfatter både tilføring av større økonomiske ressurser og bedre kvalifisert personell. Særlig det siste tar det tid å få på plass. Det mangler folk og de må utdannes.

Når jeg reagerer med indignasjon på oppslaget i BT er det ikke på grunn av den generelle ressursmangel, men de holdninger til de psykisk syke som er referert i BT.

I det som vel er den vanskeligste fase av sykdommen, når sykdommen bryter ut og verden raser sammen for både den syke selv og de nærmeste, ser det ut til at det er politiet som får den vanskeligste oppgaven. På dette punkt vil jeg rett og slett utfordre fagmiljøet. Satt på spissen: Etter det som er referert ser ut til at ps y kiatrien bevisst ønsker å skyve politiet foran seg i møte med oppgaver de selv har bedre forutsetninger for å løse. Er det slik? Skal det være slik? La meg bruke litt av mine egne erfaringer for å eksemplifisere det jeg tror mange opplever. Allerede i slutten av tenårene måtte jeg ta på meg rollen som nærmeste pårørende i en tvangsinnleggelsessak. Dersom jeg ikke maktet oppgaven var politimakt neste skritt. Det psykiatriske helsevesen nøyde seg med å skrive ut innleggelsen og vente på sitt asyl. Dette var på slutten av 60-tallet. Psykiatrien besto i hovedsak av store institusjoner der de syke ble lagt inn, behandlet og så sendt ut som utskrevet friske — inntil sykdommen igjen hadde utviklet seg slik at ny innleggelse var påkrevd.

I løpet av de siste tiår har synet på psykiske lidelser endret seg. Dette går som en rød tråd gjennom hele psykiatrireformen vi er midt inne i. Løsningen for de psykisk syke er ikke bruk av politimakt og isolasjon, med mindre det er påkrevd av klare sikkerhetsgrunner. Så langt råd er, skal de syke få hjelp der de er til både å ta vare på seg selv, familie og venner. Og det er meg bekjent ingenting i reformen som tilsier noe annet enn at dette gjelder fra sykdommens utbrudd av.

For de nærmeste pårørende, om de da fortsatt er på banen, må det fortone seg komplett meningsløst å høre at kompetent medisinsk personell ikke vil være en del av nødvendig maktutøvelse, mens de selv som pårørende ikke har noe valg, og det dessuten er mye som tyder på at den aktuelle maktutøvelse kunne vært unngått om man hadde fått den medisinske assistanse som var påkrevd. Som legmann er det nødvendig å ta forbehold for at man ikke har den hele og fulle oversikt, men for meg synes den faglige ekspertise å forsvare en etablert innleggelsespraksis stikk i strid med det som er selve bærebjelken i psykiatrireformen. Den minner til forveksling om den gamle asylpolitikken jeg møtte i min ungdom.

Hvorfor ikke ta ambulansereformen på alvor også for psykiatrien? Det ville bety rask utsendelse av folk som kunne stabilisere pasienten på stedet før vedkommende ble sendt til sykehus for videre behandling. Jeg er selvsagt klar over at det er forskjell på psykiske lidelser, hjertestans og blokkerte luftveier. Men jeg er langt fra overbevist om at ikke psykiatrien kan bli vesentlig bedre til å ta hånd om mennesker med psykiske lidelser, ikke minst i den kritiske fase hvor sykdommen bryter ut og innleggelse i institusjon er nødvendig.

Dersom ikke psykiatrien selv tar saken på alvor, bør fylkeslegen foreta en gjennomgang av det materialet politiet har samlet. Det ville være godt om fylkeslegen foretok denne gjennomgang uansett. Målet må være å få etablert ordninger hvor også psykiatriske pasienter blir behandlet med den verdighet de har krav på. Dette er i første rekke en oppgave for vår helsetjeneste.

Av Oddvar Johan Jensen (KrF), leder av komité for kultur og helse, Hordaland fylkeskommune