Med fare for å sette meg utenfor «det gode selskap» påstår jeg at en ikke liten del av de nyheter om terrorangrepet på World Trade Center og Pentagon som vi får presentert i våre medier er propaganda. Dette vil nok fremkalle protest: Det var folk som Josef Goebbels som drev med propaganda. Og i våre dager islamske fundamentalister som oppfordrer til hellig krig. Vi driver da ikke med propaganda?

Jo, vi gjør. Jeg vil gjennomgå noen klassiske grep som karakteriserer propaganda og referere til en del eksempler fra dekningen på tv, særlig på CNN, NRK og TV 2. Mitt hovedanliggende er å skjerpe oppmerksomheten for hva propaganda er. Den siste uken har den mest hissige tonen lagt seg, men det er stor fare for en ny oppblomstring av propaganda i forbindelse med de motangrep som ser ut til å være uunngåelige.

Propaganda appellerer til våre følelser, ikke til rasjonell og analytisk tenkning. Det er ikke noe prinsipielt galt i det, men det blir problematisk når emosjoner fortrenger en rasjonell tilnærming til saken. Propaganda griper gjerne til de mest elementære emosjoner, som angst og hat.

Bilder kan ha en særlig sterk følelsesappell, og ikke minst levende bilder. Bildene av flyene som krasjet inn i World Trade Centers tårn virket meget sterkt, og det ble ikke mindre følelsesladd av at de ble gjentatt i det uendelige. Amerikanske tv-kanaler har en tradisjon for å gå tett på som amerikanske seere er vante med. Nærbilder av lidelser kan virke mer sjokkerende i et land som Norge, hvor dette ikke er i samsvar med presseetiske prinsipper. NRK valgte blant annet å vise opptak av en sjokkskadet mann i flere av nyhetsprogrammene. For meg var innslagets viktigste funksjon å vekke følelser: medlidenhet med ofrene og hat mot «dem som gjorde det».

Noe som bidrar til at tv-informasjonen blir særlig følelsesladd er CNNs såkalte oppdaterings-prinsipp. Tradisjonelle tv-nyheter er oppsummeringer som er bearbeidet og kvalitetssikret. Dette går på bekostning av aktualitet. Oppdatering derimot leverer nyhetsstoffet fortløpende. Dette sikrer aktualitet, men det går på bekostning av minst tre viktige andre ting: nyhetene kommer ut før de er sjekket; faktastoffet er ofte ganske magert i forhold til de mengder av kommentarer og spekulasjoner som fyller 24 timers uavbrutt sending, og en slik løpende oppdatering mangler kritisk distanse. Mest av alt formidler disse kjappe, løpende nyheter, produsert av deltakende journalister, bevegelse, både i betydning av aksjon på skjermen og følelsesmessig påvirkning. Vi får formidlet opplevelser mer enn informasjon. Slik nyhetsformidling heller forsterker vår sinnsbevegelse enn å gi grunnlag for å forstå.

Et annet trekk som er karakteristisk for propaganda er at kompliserte forhold forenkles. En typisk forenkling er å dele verden i de gode og de onde, i sivilisasjon og barbari, etc. En annen å gi skylden til en enkel person eller å utpeke en syndebukk. En tredje å tilby enkle løsninger. Vi har fått mange eksempler på alle tre typer forenklinger i «vår» fjernsynsdekning av den aktuelle begivenheten. Mest tydelig nok i form av president Bush' dels skremmende, dels pinlige uttalelser. USA ble erklært som de gode, en person ble utpekt som den skyldige, å fange ham («levende eller død») ble propagert som løsningen. Det var kanskje mest Bush selv som avslørte tåpeligheten av dette verdensbilde. Norske tv-journalister har ikke bidratt særlig til en nyansering av dette bilde, i hvert fall ikke i de første dager.

Det er også lett å peke på en del feilinformasjon i reportasjene fra den opprørte situasjonen, igjen særlig i de første dager. Feilaktige eller unøyaktige opplysninger under slike omstendigheter er på en måte forståelige og behøver slett ikke være tegn på propaganda. I en kaotisk situasjon, under tidspress og i konkurransen med andre kanaler, kan det komme meldinger ut som senere viser seg ikke å være holdbare. Men det må egentlig ikke skje allikevel. Feilaktige tall om omkomne for eksempel kan ha stor betydning for å skape en bestemt opinion. Det har versert usedvanlig sterkt avvikende tall om ofrene av angrepet i dette tilfelle, med stadige opp— og nedjusteringer. De sterke avvik gjør oss, som ser og hører nyhetene, usikre og gir næring til rykter og spekulasjoner.

På nåværende tidspunkt, i en slags stillhet før stormen, er det i høy grad spekulasjoner som preger nyhetsbildet. Spekulasjoner over flere planlagte grusomheter fra terroristenes side, spekulasjoner over «våre egne» strategier for å slå tilbake. Dette er en meget ubehagelig situasjon fordi det er så lite vi vet. Vi er, igjen, utsatt for følelser, mer enn å kunne forholde oss til informasjon som vi kan bearbeide rasjonelt.

Man kunne lettere akseptere følelsesladd journalisme, hvis den viste de samme følelser overfor alle mennesker som rammes av katastrofer, eller lider av andre grunner. Men det er neppe tale om en balansert appell til våre følelser. Noen liv fremstilles som viktigere enn andre liv. Vi skal ganske tydelig ha mer medlidenhet med «våre egne» enn for andre, selv om deres tap kan være mye større rent kvantitativt.

Propaganda fokuserer ikke bare på «oss» som de viktigste, den presenterer også alt annet i et ensidig lys. Tingenes flertydighet blir redusert til bare en betydning. Og denne ene betydningen fungerer som et diktat. Derfor liker diktatorer propaganda. Demokrati bygger på en flertydig virkelighet. Demokrati er derfor fremfor alt annet flerstemmig. Noe av det mest farlige ved propaganda er dens hang til å oppnå enstemmighet. Sjelden har kravet om enstemmighet vært så tydelig i våre medier i nyere tid.

Hovedmotivet for propaganda er politisk mobilisering for et mål. Mobilisering krever samling, på tvers av alle motsetninger. Ordet «Vi» blir sentral. Jeg festet meg ved NRK-korrespondenten Ole Torp som bl.a. utropte: «Vi er alle newyorkere.» Slikt kan se ut som prisverdig solidaritet, men det rommer trusler når det opptrer i kombinasjon med det forenklete bilde av konflikten og med kravet om enstemmighet.

En annen form for politisk mobilisering er «krigsspill» som vi ofte får presentert på skjermen i krisesituasjoner. Demonstrasjon av våpen, grafiske fremstillinger av mulige angrepstiltak. Det mest grelle eksempel hittil var Golfkrigen på CNN og militærekspertenes kommentarer på de hjemlige tv-stasjoner. Dette er en utilslørt form for krigspropaganda, og bildematerialet leveres gjerne av Pentagon, som ferdige pakker. TV 2 presenterte helt udistansert en amerikansk våpendemonstrasjon i løpet av den første uken og vi har sett en lang rekke andre innslag av denne typen uken etter. Vi må nok forvente flere av dem, selv om, eller kanskje nettopp fordi kampene ifølge de nyeste rykter ikke skal være «offentlige».

Som sagt innledningsvis forbinder vi ikke vår egen, demokratiske kultur med propaganda. Hva skyldes det?

Enhver kultur har sine religiøse forestillinger, sine helligdommer, sine ufravikelige verdier. Disse forestillinger preger alt vi sier, men vi er ikke særlig bevisste om det. De forekommer oss naturlige. Men de begrep vi bruker er ikke naturlige eller nøytrale; de er ideologiske, dvs. verdiladd. Guds eget folk, hevn, korstog, «uendelig rettferdighet» er bare noen av de mest tydelig ideologiske begrep som var i omløp og som heldigvis er blitt diskutert i det siste. Men også begrep som frihet og demokrati er ideologiske; det er i hvert fall slik at vi har ulike oppfattelser av hva de betyder. Propaganda definerer, men vi oppdager det først når andre definerer ting på en annen måte enn vi gjør.

Propaganda er fristende fordi den er ytterst behagelig for dem som velger å tro på den. Den tilbyr enkle løsninger i kompliserte situasjoner, den gir oss lov til å hengi oss til våre følelser, den tilbyr et trygg fellesskap av «de gode» i tilstander av dyp usikkerhet, og den kanaliserer vår uro og angst i retning av ønsket om å delta i et befriende slag mot fienden.

Informasjon er mye mer krevende. Den må bidra til å forstå det moderne, globale samfunnets nye, komplekse (forvirrende, smertefulle, skremmende) motsetninger og konflikter. Den må overlate politisk mobilisering til politikerne.