At Flåm føler behov for å flagge fordommene sine for all verden, får være hans sak. Men som fordommer flest, er også professor Flåms bygget på misforståelser og kunnskapsmangel. Med professortittel og praktisk erfaring fra Afrika som ballast, fremstår Flåm med en troverdighet som gjør at han burde føle et større ansvar for at det han skriver er korrekt.

For det første: Alle utenlandsstudenter som finansieres av NORAD, reiser tilbake til hjemlandet etter fullført utdanning. Alle! At det finnes utenlandsstudenter som finansierer studiene sine på annet vis, og som ikke reiser hjem igjen, har ingenting med verken bistand eller NORAD å gjøre.

For det andre: Forskningsbistanden ble evaluert i fjor. Evalueringsrapporten var svært hyggelig lesing for alle som er opptatte av at norske bistandspenger brukes på fornuftig vis. Det nederlandske evalueringsteamet hadde egentlig bare én kritisk merknad: «The programme is not particularly strong on gender, in the sense that the projects do not specifically address gender issues.»

For det tredje: At en matematikkprofessor er opptatt av at realfagene bør ha en sentral plass også i forskningssamarbeidet med Afrika, er ikke så overraskende. Vi trenger fagentusiastene i utviklingssamarbeidet. At enkelte mener at alt annet enn det en selv holder på med er bortkastet, sier vel ikke så mye om kvaliteten og effektiviteten på det de andre gjør. Hvis Flom hadde undersøkt saken, ville han funnet ut at tre av de fire største fagdisiplinene i forskningssamarbeidet med utviklingslandene, er nettopp realfag.

For det fjerde: At Flåm syns det er latterlig med kvinnerett i Zimbabwe, får stå sin prøve. De kvinnene i det østlige og sørlige Afrika som mangler retten til utdanning eller retten til å eie og dyrke eget land, har antakelig viktigere ting å stri med enn at det sitter en professor i Norge og ler av at afrikanske advokater profesjonaliserer seg på å gjøre noe med deres egentlige problemer.

Tove Strand, direktør i NORAD