STEINAR HANSSON

Makter han spillet og presset? Blir han den store fornyeren av velferdsstaten – eller ender han som landets mest upopulære politiker og årsak til fremtidige valgnederlag?

DET VAR INGEN LITEN bombe administrasjonsminister Victor Norman slapp i Stortinget torsdag. Riktignok var fornyelse av offentlig sektor en hovedsak for den forrige regjeringen, og dessuten var de fleste av enkeltforslagene i Normans pakke luftet tidligere. Men presentert i sin sammenheng og fulle bredde representerer tiltakene en kraftig liberalisering av det norske samfunnet. Dette er Høyres glansnummer, på høyde med Kåre Willochs liberalisering av medier, kredittvesen og boligsektor på 1980-tallet. I all hovedsak vil regjeringen få flertall for forslagene, sågar under ellevill jubel fra Fremskrittspartiet.

VERRE BLIR DET for Victor Norman å klare basketakene med de fagorganiserte. Her kommer han til å gå på sitt livs nederlag. Nesten trekvart million offentlig ansatte har grunn til å reagere, ikke nødvendigvis fordi sektoren omorganiseres. Det opplever de fleste ansatte i privat sektor hvert år. Men statsråden varslet også at de ansattes rettigheter og vern skulle endres. På dette punktet skimtes mer av skrivebordsteoretikeren enn politikeren. Å trekke tilbake innarbeidede og/eller lovfestede og tariffestede rettigheter i norsk arbeidsliv er praktisk talt umulig, selv om man forsøker å fremstille det som «privilegier». Til det er fagbevegelsen for sterk for den som ikke vil bruke Thatcher-metoder – og det har Norman avvist at han skal ta i bruk.

I STORTINGET HAR venstreopposisjonen endelig fått en stor sak å slåss mot. Særlig SV kan gjøre det med god samvittighet. Det blir verre for Arbeiderpartiet som har vært innom så mange av de samme tankene i egen regjeringstid – men forsøket på å undergrave de ansattes rettigheter kan i hvert fall gi partiet en sak å kjempe rakt imot. Et parti som kommer enda mer i klemme enn det allerede er, vil være statsministerens. Kristelig Folkeparti må nok en gang se at i denne regjeringen er det Høyres fanesaker som representerer det nye og kontroversielle. Enda en gang må Bondevik erkjenne at stillingen som statsminister betyr lite når hans eget parti ikke lenger har noe nytt å tilføre regjeringsprofilen som alternativ til det fremadstormende Høyres idéer.

VICTOR NORMAN VAR den største overraskelsen blant statsrådene i Bondevik II-regjeringen. En oppløftende utnevnelse; enhver regjering kunne trenge noen lyse hoder fra annet hold enn partienes egne broiler-fabrikker. Men de siste årene har vist at dagens politiske press er av en slik karakter at det er risikofylt å trekke inn fantasifulle folk uten lang fartstid fra selve politikkens sfære. Thorbjørn Jagland brant seg på sine mest spennende statsrådsutnevnelser. Verken Bondevik I eller Stoltenberg tok deretter sjansen på utrente mennesker i sin midte.

En pussighet er at utdannelsesnivået i norske regjeringer ikke har økt, men nærmest avtatt gjennom etterkrigstidens utdanningseksplosjon. BONDEVIKS FØRSTE regjering hadde lavest utdannelse av samtlige samtidige europeiske regjeringer. Grovt karikert er det også sagt at i Einar Gerhardsens første regjering var det nesten bare statsministeren selv som ikke hadde embetseksamen, i Stoltenbergs regjering 55 år senere var det nesten bare statsministeren som hadde en slik eksamen.

Victor Norman, rektor og økonomiprofessor, landets ledende teoretiker for effektivisering av offentlig sektor, regnet før han ble politiker ut at det kan spares 170 milliarder kroner i offentlig sektor. Det er bortimot en tredel av statsbudsjettet, eller omregnet til arbeidsplasser, slik man gjerne gjør i privat sektor, minst halvparten av de 720.000 ansatte i offentlig sektor. ALLE FORSTÅR AT DETTE MÅ ha vært teoretiske øvelser i et land med verdens mest velholdne statskasse. Dessuten er Victor Norman en mann som er langt mildere i form og omgangstone enn i sine kalde modeller. Derfor har han i løpet av høsten blitt mottatt som en behagelig overraskelse av skeptikerne innenfor fagbevegelsen i offentlig sektor. Han har snakket om at det er nødvendig at de ansatte føler eierskap til omstillinger, ellers får man det ikke til. «En mann som lytter mer til oss enn Jørgen Kosmo gjorde,» er ord som er blitt ytret i det stille – før torsdag denne uken.

NÅ ER KLIMAET et annet. Frost og kalde fronter. Å utfordre Kommuneforbundet er i seg selv ingen spøk, men likevel innenfor opptrukne grenser for alminnelig strid. Men å ville rokke ved pensjonsordninger og ansettelsesvern, gjør ingen ustraffet. Ikke i Norge. Ikke engang professorer kan gjøre det. Og i hvert fall ikke politikere. Som andre arbeidsgivere må også de finne andre måter å rasjonalisere og effektivisere driften på enn å bruke akkurat slike midler.