Vi har gitt opp drømmen om en bedre, og forandret verden, og trøster oss med våre egne små lommer av skjønnhet, idealisme og frihet. Den tanken finnes der et sted, mellom bildene og videofilmene til de to kunstnerne Ingrid Book og Carina Hedén. Makt— og demokratiutredningen inviterte dem som selvstendige bidragsytere til sitt prosjekt, og Museet for samtidskunst i Oslo formidler deres svar på utfordringen. Det er blitt en annen historie om et velkjent tema.

Systemselvmord

Utopi er et av de ordene som ikke klinger særlig bra i ører som vokste opp i det forrige, og nylig avsluttede århundre. Vi forbinder utopi med noe umulig, noe naivt, noe som aldri vil skje. Utopien var drømmen om en annen og bedre verden, en annen samfunnsorden. Utopiene til de tre store politiske bevegelsene, kommunismen, nazismen og fascismen vokste frem som en reaksjon på samfunnet som begynte å avtegne seg for hundre år siden. Noen reagerte på de raske og dramatiske endringene som fulgte i kjølvannet av industrialiseringen med en drøm om å skru tiden tilbake. Andre så for seg et helt nytt samfunn, med en helt annen fordeling av ressurser og makt.

Alle de nye utopiene kvalte seg selv. De endte opp i form av totalitære stater der ensretting og disiplin gikk fra å være en vei mot målet til å bli selve målet. Når utopien var nådd, var det ikke rom for å drømme om nye utopier. Det til tross for at utopien ikke ble oppfylt, og endte som en bisarr versjon av drømmen.

Utopiene spilte fallitt. Drømmen om en ny samfunnsorden smuldret. Kapitalismen knuste alle på hjemme- og bortebane, ideologiene ble erklært døde, og utopistene ble plassert i kategorien farlige og naive.

Visjonene røk i dragsuget

Skepsisen mot utopiene skulle bli fatal for de politiske visjonene. Det er ikke lett å peke på en politiker som våger seg frempå med en visjon om hvordan samfunnet vårt skal se ut om ti år, eller om tjue år. Det kan være fordi flertallet av oss er grunnleggende fornøyde med den samfunnsorden vi har. Vi trenger ingen visjon om noen ny samfunnsorden. Vi ønsker bare å flikke litt på det samfunnet vi har.

Men engasjementet vårt for denne flikkingen er begrenset. Det viser vi gjennom dalende valgoppslutning, og smuldrende interesse for de politiske partiene, prosessene og beslutningene. Vi klarer ikke helt å tenne på et politisk system som bærer mer preg av daglig drift enn tanker om hvor vi skal.

Professor Siri Meyer, som er kurator for utstillingen «Midlertidige utopier», er inne på temaet i sin innledning i boken som følger med utstillingen. Selv om de store, felles utopiene er døde, har menneskene en utopisk impuls i seg. De bærer på en drøm om et bedre samfunn, et samfunn som ennå ikke finnes. Men drømmen får bare begrenset utslag i politikken. Vi har gjort drømmen privat og individuell.

Individuelt engasjement

Her skimter vi ideen til de to kunstnerne bak «Midlertidige utopier». I den gamle bygningen til Norges Bank, der bankens skranke er rekonstruert for anledningen, har de plassert bilder som forteller om menneskenes egne, små, private utopier. Bildene forteller om de små pusterommene vi lager oss i vårt eget strømlinjeformede samfunn. Det kan være alt fra små kolonihager i byen, en benk langs en trafikkert vei, et engasjement som kanaliseres i Rasefjærklubben (jo da, den finnes), der fritiden brukes til å kikke på sjeldne høns, eller hva med filmen om dem som går inn for å lære bort kunsten å bake barkebrød. Det er en del av en verden der vi skiller strengere mellom vår tilværelse som samfunnsborgere og bidragsytere til fellesskapet, og vår egen private tid. Det har svært lite med forrige århundres totalitære og allestedsnærværende samfunnsformer å gjøre, og akkurat det er det neppe mange som sørger over.

Mer nærsynte

Dilemmaet oppstår når vi plasserer så mye av engasjementet vårt i små, private verdener at vi ikke klarer å engasjere oss i problemstillinger som ikke angår vår egen hverdag. Mediene avspeiler tendensen. Det blir bare viktigere å ta opp tema som berører de nære ting, for det er det vi mener engasjerer folk. Selv om vi aldri har hatt tilgang på mer informasjon om verden rundt oss, og selv om vi aldri har hatt større forutsetning for å forstå det vi leser og hører, velger vi oftere bort den informasjonen, og konsentrerer oss om det nære.

Det er også her et sted at de som skal tale vår sak, de politiske partiene, prøver å møte oss. I en slik verden passer det dårlig med visjoner og tanker om hvor vi skal være en gang i fremtiden. Det blir for svevende og lite konkret. Det blir for lite nært.

Hensikten med «Midlertidige utopier» var at kunstnerne skulle gi sitt selvstendige bidrag til debatten om makt og demokrati. De skulle ikke illustrere tanker som allerede var presentert.

Utstillingen berører kjente tema, men gjør det på en annen måte enn det vanlige, analytiske vokabularet gjør.