Vi vet hvordan det er. Vi sitter på en middag en sen lørdagskveld med gode venner. Diskusjonen går høyt, innholdet i vinflaskene går lavt, og verdensproblemene som kan løses der og da, blir bare mer og mer avanserte. Mot slutten har vi funnet løsninger på både fattigdomsproblematikken, miljøutfordringene, den økende narkotrafikken, asylspørsmålet og manglende barnehagedekning. Så skåler vi litt til, tømmer glassene, og tenker at det er da egentlig ikke vanskelig der ute i verden.

I dag møtes 60.000 mennesker på FN-konferansen i Johannesburg, 140 av dem er stats— og regjeringssjefer. De skal diskutere verdens miljø- og fattigdomsproblemer. Akkurat nå er det få som tror at de klarer å løse mer enn vi gjør under de hyggelige lørdagsmiddagene. Mye prat, ingen handling. Johannesburg kan bli verdens største lørdagsmiddag.

De store bremser

Det er ikke det at de mangler noe å snakke om i Johannesburg, verken under middagene, eller i konferansesalene. Det er mer det at de har pratet i noen år allerede, uten at det har ført til spesielt interessante fremskritt verken på miljø- eller fattigdomsområdet.

FN-konferansen i Johannesburg skal følge opp vedtakene fra Rio-konferansen i 1992, vedtak som har levd et stille liv som nettopp det, vedtak. Planen var at Johannesburg skulle resultere i tids- og handlingsplaner, standarder og overvåkingsmetoder så miljøbestrebelsene omsider kunne følges opp. Det er ingen som tror at det vil skje i denne runden. Ikke i denne runden heller.

Det er de store, de med mest innflytelse, som bremser. USA, Australia, Japan, Canada og de rikeste av de fattigste er ikke interessert i forpliktende avtaler og krav. Det blir for vanskelig å selge på hjemmebane, ettersom det er de som forurenser mest, som må yte mest når den totale forurensningen i verden skal bli mindre.

Men det er ikke bare stormakter med monsterstore bremseklosser som skaper problemer på konferanser som den i Johannesburg. Konferansene har en agenda så omfattende, og det er så mange biter som skal på plass i forkant, at selv den mest optimistiske innser at dette rett og slett blir for vanskelig. Dermed ender den opp som en pratefestival av kjent merke, der verdens ledere får nok en anledning til å bruke store ord om sitt eget tilsynelatende grenseløse engasjement for alskens gode saker.

Ingen agenda for pyser

Agendaen denne gangen tar for seg både miljø- og fattigdomsspørsmål, begge spørsmål som alene kan sysselsette forskere, politikere og demonstranter på ubestemt tid. Det er logisk at de to problemene diskuteres parallelt, ettersom de henger sammen. Det burde gjøre inntrykk at 12 millioner mennesker dør hvert år på grunn av forurenset vann og dårlige sanitærforhold.

De rike landene vet at industrialisering fører med seg miljøproblemer. De vet også at industrialisering fører med seg en velstand som de fattige landene selvsagt også ønsker seg. Og blir velstanden og rikdommen stor nok, blir det også mulig å ta seg råd til miljøtiltak, som for eksempel renseanlegg. Den tanken tenkte Gro Harlem Brundtland allerede i 1986, og hun fikk internasjonalt gjennomslag for idéen om at bedret miljø forutsetter økt velstand.

Men økt velstand fører med seg flere miljøproblemer, og utslippene av CO2 er større jo rikere landene er. Det er blant annet det som gjør at flere av de fattige landene ønsker at de rike landene skal påta seg størstedelen av CO2-reduksjonene, mens de selv bygger opp en velstand som kan finansiere miljøtiltak. Det er de store mildt sagt nølende til.

Ja, så får vi vel finne på tiltak som kan øke velstanden i de fattige landene raskere da, tenker noen. Men det er også vanskelig. For det de fattige landene ønsker seg mest, nemlig økt markedsadgang for landbruksproduktene sine, og konkurrenter som ikke er subsidierte herfra til evigheten, er så godt som umulig å få til. Og der finnes det knapt et eneste av landene vi liker å sammenlikne oss med som har mye å være stolte av.

Dokumentproduksjon

Det er altså ikke mangel på stemmer som offisielt vil mye bra for verden. Men det er manko på dem som også vil gjøre noe, eller som er i stand til å gjøre noe. Det har vår egen lett frustrerte Børge Brende merket i arbeidet forut for konferansen. De viktige aktørene er ikke tilstrekkelig interessert i at noe skal skje til at det er grunn til å håpe på noe. Skulle man bli enige om en handlingsplan eller to, er det mer en bonus enn et forventet resultat.

Ryktet forteller at USA kanskje, muligens og forhåpentligvis er på glid, og da kan det begynne å svinge. Litt. Verstingstempelet fra de andre landene plager ikke president George W. Bush jr. nevneverdig. Da er det viktigere å signalisere internt at «the american way of life is not negotiable», som hans far slo fast for ti år siden. Men som i andre store saker, gjør den amerikanske opinionen inntrykk på enhver amerikansk president. Nå høres det amerikanske stemmer som ikke synes det er så veldig festlig å være versting, og som åpner for å forhandle om den amerikanske livsstilen. Massivt er det på ingen måte, men det er et signal.

Møtet i Johannesburg kan bli nok en dokumentfabrikk, uten særlig mange minneverdige tiltak å henge seg opp i. Det bør motivere de mest iherdige deltakerne til å tenke ut andre, og mer effektive fora og arenaer å møtes i.