«Porno i BT er ikkje det same i første delen som i andre delen av avisa,» skriver Selsvold Nyborg. Og hun har helt rett. Pornoen i disse sakene er ikke den samme i første som i andre del i BT. Men det er fordi pornoen og konteksten er vesensforskjellig i disse tilfellene, ikke fordi avisen skifter holdning fra første til andre del. Det får dog være grenser for redaksjonell takhøyde.

Hele poenget er at det unektelig er forskjell på å omtale en sak som dreier seg om siktelse for besittelse og produksjon av ulovlig barnepornografi, og å omtale en forestilling der en voksen kvinne forteller om sitt liv som aktør i en rekke pornofilmer. Filmer som ifølge omtalen ikke inneholder særlig annet enn alminnelig seksuell aktivitet mellom voksne mennesker.

Har man som utgangspunkt at porno er enhver form for fremvisning av seksuell aktivitet, og mener at dette bør forbys, blir Selsvold Nyborgs synspunkt logisk riktig. Noe av det gode med dette er at vi da også kan se bort fra de ofte ørkesløse definisjonsdebattene om erotikk versus porno. Det sentrale er imidlertid at BTs holdning til porno/erotikk skiller seg fra KrFs holdning. Vi mener folk selv må få bestemme hva de ønsker å se på, mens det man bør være opptatt av er hvordan pornografien er blitt til — spesielt om noen eventuelt er blitt misbrukt.

Når det gjelder Annie Sprinkles forestilling er BTs holdning at bevilgende myndigheter ikke bør blande seg inn i enkeltforestillinger avhengig av hva man liker og ikke liker og true med økonomiske sanksjoner. Skulle det være noe i forestillingen som bryter loven er det en sak for politiet, ikke for politikerne.

Torill Selsvold Nyborg mener at porno representerer et menneskesyn og kvinnesyn som er «... råttent og uverdig». Jeg er enig i at pornografi kan være råtten og uverdig, men at den slett ikke alltid er det. At porno skulle være roten til alt vondt har jeg vanskelig for å se. Da står vi igjen med logikken til min gamle KrF-tante som for 30 år siden mislikte sterkt at vi barn spilte Vri åtter. Fordi «kortspill så lett fører til fyll».

Sjefredaktør Einar Hålien