Av Dag Fluge

BT viser til kulturforsker Georg Arnestad ved Høgskulen i Sogn og Fjordane, videre til professor Gripsrud ved UiB og hans tilstandsrapport om populærmusikken til Norsk kulturråd. Nå er begrepet «populærmusikk» noe mer enn bare rendyrket pop. En rekke former innen begrepet populærmusikk er folkekjær musikk på høyt nivå. Ganske mange innen populærmusikk vil nødig bli omtalt som popmusikere i ordets videste betydning. Ifølge Arnestad er de faste offentlige institusjonene overbevilget sett i forhold til popmusikkens magre kår. Og — hva er så popmusikk i Arnestads og Gripsruds sammenhenger? Det fremgår ikke klart i de brokkene BT har gjengitt. Dersom de mener popkultur i klassen Diana Krall eller for den saks skyld Kari Bremnes, Ole Paus, Elton John, Evert Taube, Ytre Suløens (da de i «samlet flokk» ennå var aktive) - så er dette noe ganske annet enn den rendyrkede og ofte intetsigende popmusikken vi så å si daglig blir presentert. Jeg snakker her om den tvers igjennom kommersialiserte popmusikken hvis hensikt utelukkende er å generere penger (til hele det store apparatet bak artistene). Rock er noe annerledes, en ikke altfor fjern fremtid vil vise om rock vil kunne influere på våre fremste navn innen den klassiske komponistkategorien.

Crossover-begrepet er spennende, noe flere av tidens store artister innen populærmusikk har dokumentert. Lloyd Webber sine musicals er oftest typiske cross-overkomposisjoner.

Er det nødvendig å nevne Cats, Jesus Christ Superstar og Hair? Her er krysninger mellom klassiske formidealer og fremtidens tonespråk med kombinasjoner av flere genrer innen begrepet populærmusikk (for øvrig: Mozart var pr. definisjon en populærmusiker som skrev folkekjær populærmusikk).

Læresteder for popmusikk? De vil nok komme, men det må skje etter samme strenge kvalitetskriterier kunstmusikkstudentene er underlagt. Der kreves en betydelig grad av forkunnskap. Denne kunnskapen skal studentene ha ervervet før de søker opptak ved et etablert lærested og gjennom «opptakseksamener» dokumentere at de har denne kunnskapen. Det skal ikke være særlig mye vanskeligere for en oppegående popmusiker å erverve seg disse kunnskapene enn en piano- eller fiolinspillende aspirant. Slik skal og må det være.

Tersklene senkes for at kommende studenters manglende kunnskap ikke skal stille seg i veien for en endog akademisk karriere. Store deler av studentspirene kan faktisk så lite norsk at det etter hvert har utviklet seg til en nasjonal skamplett. Altså: Det nytter lite å opprette læreseter eller popmusikklinjer for B-studenter hvor tersklene i utgangspunktet er faretruende lave, mens A-studentene med klassiske fag spankulerer rundt og hoverer. Fra dag 1 må slike læresteder ha et utgangspunkt og et nivåmessig siktepunkt minst på høyde med de klassiske studier. Er dette mulig med utgangspunkt i den jevnt over dårlige popmusikken vi daglig opplever? Nye utgivelseskriterier, nye krav til ferdigheter er en forutsetning. Her er det så visst ikke bare utøveren selv det må stilles krav til. Like meget skal kravene rettes mot «bakmennene» innen popindustrien. (For - dette er intet mindre enn en veldrevet og velsmurt industri.) Med andre ord - det er snakk om en musikalsk mentalitetsendring.