Ap er nådd stadiet der folk føler seg flaue dersom de blir sett sammen med det. Partiet alle avskriver. Avskrevet ble også Thorbjørn Jagland og deretter Jens Stoltenberg.

Er du dum?

Når meningsmålerne spør om man kan tenke seg å stemme på Ap eller om man lar seg imponere av Jagland eller Stoltenberg, to bedrøvelige skikkelser, ligger det i luften: «Nei, jeg er jo ikke så dum!» Det er en selvforsterkende prosess nedover.

Teller politikken eller personene, spørres det også, og svaret er begge deler. I Ap mistet både politikken og lederne appellen, og Jagland og Stoltenbergs rivalisering bidro til å usynliggjøre politikken og ødelegge dem som ledere.

Jagland distanserte seg ad omveier fra valgnederlaget, for han hadde ikke ledet valgkampen, en understrekning av hvor umulig situasjonen i partiet var blitt. Et parti kan ikke ha en sjef det må gjemme vekk. Jagland sa han tok ansvar likevel, for noen måtte gjøre det, underforstått, siden Stoltenberg ikke gjorde det. Ap måtte nå legge kursen over til venstre, underforstått: Vekk fra Stoltenbergs kurs. Det var uklokt å ta regjeringen fra sentrumspartiene, men «noen» i Ap ønsket det, altså ikke Jagland.

Det virket bare motsatt

Jagland har vært Ap-leder de siste ti årene og ansvarlig for å videreføre kursdreiningen som Gro Harlem Brundtland innledet. Jagland har mest fartstid ved roret og Stoltenberg minst. Etter valget i fjor høst har det bare virket som om det forholdt seg motsatt. Det kan være at velgerne begriper dette og blir enda mindre overbeviste om at Ap har en politikk og folk til å lede den.

Skal Ap gå til venstre som Jagland formulerer det og konkurrere med SV, som tar ungdommen, de offentlig ansatte og de intellektuelle, hvori opptatt journalistene? Det gir ikke 36,9 som drøm engang. For øvrig inngår SV saksallianser med Frp og Høyre etter behov i pakt med hva Jagland for ikke så mange år siden mente at Ap skulle gjøre. Da var et forbund med Høyre ideologisk greit. Ap har sågar stått sammen med Frp når det ikke var valgkamp.

Skal Ap tevle med Høyre og Frp, som tar fra Ap det som før kjekt ble kalt den jevne mann? Eller gir det ulne begrepet sentrumsparti håp om en norsk Blair-vending?

Den handlingslammende striden i Ap forsterket bildet av et parti som gradvis tapte sin politiske funksjon for velgerne, mens Frp har vært gjennom enda et av sine regelmessige gjengslagsmål og i dag atter er i toppen i meningsmålings-Norge.

Frp har fortsatt en politisk funksjon for mange velgere. Dessuten var det aldri tvil om hvem som var sjefen da bråket startet igjen. Sjefen ryddet opp. Ap mistet taleevnen overfor folket, Frp har beholdt den. Frp fungerer fortsatt som oppsamler av velgerreaksjoner.

Usynlig på Vestbanen

Her griper jeg til lignelsen fra Vestbanen. Der sto jeg en dag for å kjøpe billett til Asker, hvor jeg bodde en kort tid i min studietid. Fyren bak meg i køen kom med sleivete kommentarer og hadde ikke nåde til å tie på oppfordring. Han var lettere bedugget, men fullt kampfør.

Den anstrengte samtalen ble korporlig, sant å si sørget vi begge for det, og det var da jeg observerte borgerskapets diskré sjarm i Asker og Bærum. Resten av køen var opptatt av å vente på tur til å løse billett til Slependen eller Hvalstad, og ingen ville legge merke til at to av køens medlemmer hadde innledet et slagsmål. Det var nå heller ikke av det mest vulgære slaget, men fulgte stort sett de klassiske reglene for boksing.

Dette drev vi på med til det ble min tur i luken. Deretter slapp jeg min meddebattant til. Jeg vet ikke om det var den tross alt regelbundne, altså litt dannede formen for slåssing som sikret den generelle køfreden. Jeg tror heller det skyldtes at slåssing var imot enhver regel for folk som skulle ta toget fra Vestbanen i Oslo til Slependen eller Hvalstad. Ved å overse bruddet på den prinsipielle virkelighet markerte man at det ikke fantes som problem å ta stilling til.

Jeg hadde studiefaglig glede av håndgripelighetene på Vestbanen og har hatt nytte av innsikten i politiske analyser. For eksempel til å forstå hvorfor Frp ikke forsvant. Når det politiske og intellektuelle establishment benektet problemer i den norske idealstaten av frykt for at noen da sa at man var imot idealet enten det var velferdsstaten eller det multikulturelle samfunnet, overlot man til Frp å peke på noe alle så og måtte vedgå når problemet ble så tydelig at det måtte løses. Til slutt.

Flyktning— og innvandringspolitikken gir selvsagt problemer, like sosiologisk forutsigbare som da nye bydeler ble bygget utenfor Bergen sentrum etter siste verdenskrig. Det er en fase man må gjennom med åpne øyne, ellers blir den permanent som problem. Det blir også Frp som en plage for de andre partiene.