I dag, to dager før statsbudsjettet legges frem, sier staten fra seg seks milliarder årlige avgiftskroner. Den forhatte investeringsavgiften begraves i dag, og Per-Kristian Foss er neppe den eneste som har feiret med et glass champagne.

Investeringsavgiften utgjør ikke mange penger i den store skatte— og avgiftssammenhengen, men avskaffelsen er symbolsk viktig for en regjering som solgte seg inn på skatte- og avgiftslettelser. Jubelen varer kanskje helt til torsdag, men det er da regjeringen egentlig skal opp i eksamen i skattelette. Regjeringens egne medlemmer har for lengst begynt å varsle oss om at de utsetter eksamensinnspurten til neste år.

Slapt med lekkasjer

Det er først nå i de siste ukene at jakten på budsjettlekkasjer har fått noen resultater. Det har ikke lekket mye ut, og forklaringen på det er noe av det som har lekket ut: Det er rett og slett ikke noe særlig å lekke. For lekkasjer, i hvert fall de styrte, handler som regel om godbiter og påplusninger. Det er det ikke særlig rom for i årets budsjett. Utfordringen er snarere at ethvert rykte om en påplusning, følges av ubehagelige spørsmål om hvor det tilhørende kuttet rammer.

Vi har fått noen hint. Venstre skal ha fått gjennomslag for økt kollektivsatsing, KrF skal ha kranglet til seg en ekstra milliard til bistand, og Høyre skal ha fått gjennomslag for skattelettelser på 700 millioner kroner. Ikke akkurat de store summene sammenliknet med fjorårets løfter, men partiet satser på forståelse for at neste år er usedvanlig trangt og stramt. Det betyr ikke at det er snakk om innstramminger som vi kjenner dem. Nei da, det brukes mer penger enn noensinne. Bare potten med oljekroner nærmer seg 30 milliarder, så noen sparekampanje er det på ingen måte snakk om.

Trange rammer for endring

Når regjeringens medlemmer har vært opptatt av å flagge trangere tider, handler det først og fremst om at det er regjeringens eget spillerom som er trangt. De store utgiftsøkningene på budsjettet er knyttet til poster og gamle vedtak som det er vanskelig å gjøre noe med.

Utgiftskurven for Folketrygden, pensjonsforpliktelser og sykelønn stiger brattere enn noen hadde tenkt seg, og stadig flere milliarder bindes opp.

Barnehageforliket spiste solide biter av regjeringens økonomiske handlingsrom.

Sykehusreformen koster, som reformer gjerne gjør, en god del mer enn planlagt. Skal regjeringen unngå at reformen ender i mageplask før ettårsdagen, må sykehusene få noen ekstra milliarder de også.

På inntektssiden ser det heller ikke spesielt lyst ut, sett med dyre, norske briller, selvsagt. Handlingsregel eller ikke, i år er det ikke noen imponerende oljefondsavkastning å tappe milliarder fra.

Når så mye av utgiftsøkningene allerede er knyttet opp til faste poster, ender det med at økninger på nye poster dekkes inn av kutt på andre.

Kan bli syndebukk

At ekstra utgifter et sted innebærer innsparinger et annet sted, er det bred enighet om på Stortinget. Med et meget viktig unntak. I Fremskrittspartiet gjelder ikke den regelen, og Carl I. Hagen blir aldri lei av å understreke hvor lite den gjelder i hans leir.

Handlingsregelen er vrøvl, her er det nok av oljemilliarder å ta av, skal vi tro Frp og de snart 30 prosent av befolkningen som støtter partiet. Hagen vet at den, i Stortings- og økonomsammenheng, sære holdningen til bruken av oljepenger er en av de viktigste forklaringene på oppslutningen om partiet. Det gjør at ingen forventer noe annet enn en kamplysten Hagen når budsjettforhandlingene starter. Han presset regjeringen til bristepunktet i fjor. Men får Hagen større gjennomslag i år, risikerer han å bli selve hovedsyndebukken når renten stiger i kjølvannet av de Frp-styrte ekstrautgiftene. Det er ikke særlig taktisk i jakten på velgere og et image som forsvarlig politiker. Selv om Hagen gir uttrykk for at han ikke tror på en slik renteøkning, kan det være en risiko å ta når han vet at de andre gjerne peker i hans retning når det skjer.

Rødt eller stort

Bondevikregjeringen kan stole på Jens Stoltenberg og Arbeiderpartiet i kampen for et ansvarlig budsjett. I hvert fall i størrelse. Profilen på budsjettet er et annet spørsmål. Stoltenberg har i god Arbeiderparti-ånd gått hardt ut og krevd Arbeiderparti-profil på budsjettet, og noen annen utgangsposisjon for forhandlinger kan han ikke innta.

I valget mellom støttespillere står regjeringen dermed overfor et Arbeiderparti som vil gi budsjettet en annen farge, og et Fremskrittsparti som vil gi det en annen størrelse. Skal regjeringen sitte igjen med noen skatteletteidentitet verdt å snakke om, satser den på støtte fra sistnevnte, og konsentrerer seg om at skaden blir så begrenset som mulig.

Budsjetthøsten blir lang og seig, og det skal løpes mye mellom kontorene til Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet frem mot jul. Men når det butter som mest imot, kan Per-Kristian Foss og vennene hans trøste seg med at det ikke finnes så mange andre som er på jakt etter jobbene deres akkurat nå. Det kan hindre krise. Men det hindrer ikke kaos.