Av Dagny Hysing-Dahl

Norsk politikk har for lengst nådd det lavmål et demokrati kan tåle. Dette skyldes ikke bare de siste hendelsene i Frp, selv om Frp-hatske journalister gjør sitt beste for å skape et slikt inntrykk i massemedia.

De politiske partier har i mange tiår valgt å lukke øynene for en generelt voksende politisk ukultur.

Men partisystemene sitter fast i gammelt tankegods og har problemer både med nytenkning og verdivalg, og har til nu vært likegyldig overfor det faktum at velgerne/folket mer og mer er blitt skjøvet ut på sidelinjen: Politikerne er ikke lenger folkevalgte, men partivalgte. Det må vel være rett å si at partipolitikere som ikke ser faren i en slik utvikling allerede er «gått ut på dato»?

Hovedproblemet i dagens partipolitikk er nettopp partivalgte personer som bruker det politiske system til personlig karriereklatring. De påtar seg tillitsverv uten å ha folkets tillit og uten noen kompetanse— og kvalifikasjonsgaranti. De finnes i de fleste partier, skaper uro med sin splitt-og-hersk-metode og kan på kort tid ødelegge det beste arbeidsmiljø. De hopper lett fra parti til parti og er en farlig nedbrytende faktor i det samfunnsarbeid som demokratisk politikk skal og må være. Det sier seg selv at politikkens kvalitet blir influert av en slik utvikling.

Når ansvarlige politikere ikke er i stand til å se sammenhengen mellom politisk ukultur og det økende misbruk av nominasjonssystemet er dette et alvorlig faresignal. Det indikerer at man har mistet kontroll med styringen, og da vet vi alle av erfaring at neste skritt er oppløsning innenfra. Er det slik demokratiet skal sikres for de neste generasjoner?

Vi skriver år 2001: Avsløringenes, nedverdigelsens og jantelovens år.

De partivalgte dominerer for tiden det politiske bildet. En liten flokk som for tiden arbeider i Frp, sender sjokkbølger over landet ved å demonstrere nedrige og uverdige politiske arbeidsmetoder, som for eksempel hvordan man effektivt kan kvitte seg med en uønsket partikollega ved å grave frem og offentliggjøre negative opplysninger om.vedkommende.

Dette sjofle skuespill burde vekke langt større interesse enn interessen for gamle uhumskheter som aktørene måtte grave frem.

Med sin mangel på kunnskap om selv de mest elementære regler både for dannelse og for demokratisk politikk har disse aktører for all fremtid diskvalifisert seg selv som troverdige politikere

Kan det overhodet være tvil om hva som er mest skadelig for landet og demokratiet: 1. et umoralsk feilskjær, som er alvorlig nok i forhold til forbilledlig eksempel eller 2: politikere med en livsstil, holdning og moral som bryter nær sagt med hele vår kristne barnelærdom.

Nominasjonssystemet skal nu gjennomgå en «renovasjon» og velgerne vil da forhåpentligvis få større innflytelse. Dette vil bety en enorm utfordring til alle som føler ansvar for det samfunn vi en gang skal overlate til våre etterkommere. Kanskje får velgerne nu anledning til å få idealistene samfunnsbyggerne, tenkerne, filosofene – mennesker med vidsyn og helhetsperspektiv – tilbake i politisk skapende samfunnsarbeid? Da først kan vi håpe på å få politikken opp på et nivå som passer et kultursamfunn.

Vi bør gå i gang med planleggingen snarest !