Av Randveig Noren Risberg,

Morgensol-jenten

Barnehjemsbarna forteller en historie ingen i Norge liker å høre, og som det er ubehagelig å bli konfrontert med. Derfor tok det fem år å nå frem med historiene fra Morgensol, fem slitsomme og vonde år.

Naiv som jeg var trodde jeg at forholdene hadde forandret seg, og at vi ville bli møtt med medmenneskelighet og forståelse, men slik ble det ikke. På mange måter ble det bare en reprise på alt det vonde som skjedde den gangen på barnehjemmet.

Ikke før pressen hadde omtalt sakene over lang tid ble det satt i gang en gransking av barnehjemmene, og kun på bakgrunn av medias omtale av sakene, fikk vi i stand et forlik.

Men de forholdene som i dag er beskrevet i granskningsutvalgets rapport fra barnehjemmet Morgensol, de ble dokumentert og levert ut til samtlige gruppeledere lenge før det ble snakk om noen granskning. Enkelte reagerte da de leste saken, og kom med uttalelser om at dette var sjokkerende forhold, men under påskudd av hensyn til tidligere ansatte og til deres familier så ble sakene lagt til side. Byrådet henviste oss til rettsapparatet der vi skulle være prøvekluter på om foreldelse kunne brukes mot oss. Året før (mai 2000) var det motsatt, da gikk gruppelederne ut i mediene og uttalte at saker som disse ikke hørte hjemme i rettsapparatet. Men det omhandlet visstnok kun en sak, og advokaten som hadde den, hun kunne plutselig ikke fortsette med våre saker. Hun hadde fått vite av sin politiske rådgiver at det ikke var lurt.

Frykten for at en skulle bli nødt til å åpne pengesekken var grunnfestet, og var uten tvil også medvirkende til at granskningen kom i gang.

Granskningsutvalget har gjort en god og grundig jobb, og der ble barnehjemsbarna trodd. Men ettervirkningene fra barnehjemstiden er grusom, og i tilknytning til granskningen førte det til at tre mennesker tok sine egne liv. Det er derfor ikke noe prisverdig ved at denne granskningen er gjennomført, og ingen politiske partier eller privatpersoner bør slå seg på brystet med at de har vært medvirkende til at den kom i gang.

Det som kan nevnes som prisverdig, det er at de menneskene som har arbeidet med granskningen har tatt denne jobben på alvor, de har vært seriøse og uavhengige, og fylkesmannen valgte ut et team som det står respekt av.

Men det dette handler om er lidelse, og om smerte! Noen av oss har fått KZ— syndromet, en lidelse som er relatert til reaksjoner som ble diagnostisert første gang hos tidligere konsentrasjonsleirfanger, posttraumatisk stressreaksjon. Det handler ikke om den gang da, men om her og nå. Hver dag er det repriser på det som skjedde, bilder som raser forbi, angst, depresjon, uro, dissosiasjon og bunnløs fortvilelse! Uvissheten ligger alltid på lur, kan jeg klare en dag til, og enda en? Men så er vi så knyttet til livet, for teoretisk vet vi jo at dette ikke handler om i dag, men om den gang da vi var små og under offentlig omsorg. Men - det er i teorien, alt annet skriker om det motsatte!

I denne lille oppsummeringen vil jeg si takk til pressen, og til alle de menneskene som har vist at de har brydd seg. Det ble et mye tyngre og vanskeligere løp enn jeg i utgangspunktet var forberedt på, og all positiv støtte gjorde godt!

Rapporten fra granskningsutvalget er et alvorlig og viktig dokument, og nå gjenstår det bare å se om Bergen kommune nå er villig til å ta ansvar.

Vi står foran et valg, og Høyre har nominert Monica Mæland som kandidat til byrådsleder. I den sammenheng er det interessant med et lite tilbakeblikk til det som står i BT. 21.03. 2001.

Politikeren og juristen Monica Mæland mener det er feil å ta et moralsk ansvar dersom de juridiske fristene for erstatning er ute. «Dette er jussens harde virkelighet. Trist, men slik er det. Det er mange som har fått livet sitt ødelagt og ikke fått noen erstatning. Skulle Bergen betalt erstatning til alle de tusen som kunne kreve det», spør Monica Mæland. Blant byens fremste politikere er hun den eneste som går hardt ut mot kravet om granskning.

Dette kan trenge en forklaring. Velgerne har sikkert interesse av å få vite forskjellen på jus og moral sett fra Monica Mælands ståsted. Videre er det viktig å få avklart hva Monica Mæland og Høyre nå mener bør gjøres som et resultat av granskningsrapporten.

Mye tyder på at Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er i ferd med å snu, men Høyre har vært påfallende tause i denne saken. Kanskje vi kan få det avklart før vi går til valgurnene den 15. september?