Et hus fullt av intriger, løftebrudd og brennende ønsker om å bli berømt. Tv-overvåkede korridorer og jevnlige popularitetskonkurranser som bestemmer hvem som skal få være med videre i spillet.

Det høres ut som Big Brother-huset. Men det passer like godt på Stortinget. Så hvorfor er ikke norsk politikk mer populært enn det er?

Ved lokalvalget i 1999 var det 2,1 millioner nordmenn som stemte inn sine representanter til fylkes— og kommunehusene. I 2001 stemte 2,5 millioner velgere partipolitikerne inn i Stortingshuset på Karl Johan. Samme år var det 2,7 millioner nordmenn som stemte ut nest siste deltaker i Big Brother-finalen. Nå kan du si at det er lett å stemme på Big Brother. Det er bare å strekke seg etter mobilen. Mens ved lokalvalgene må du gå til nærmeste barneskole. Og bare barn vet hvor de ligger.

Et lusent tv-program danket ut begge de forrige politiske valgene her i landet. Reality rater bedre enn virkeligheten på Løvebakken. Kan det være at politikerne kan lære noe av dem som lager reality-tv?

Real politikk

Forskere fra Oxford mener det. En britisk undersøkelse konkluderer med at den eneste måten folk kan bli interessert i demokrati, er å lære en lekse fra virkelighetsfjernsyn. «Demokratiet er skilt fra tidens rytme,» sier mannen bak britiske Big Brother, mediemogulen Peter Bazalgette, i forordet til rapporten «A Tale of Two Houses», der forskere har sammenliknet synspunktene til ivrige Big Brother-seere med synspunktene til seriøse politikkjunkier.

Det er tydelig at politikerne ikke snakker særlig godt til storebrorklanen. Ifølge rapporten er realityslavene også opptatt av politikk. De er heller ikke spesielt mye dummere enn sine motstykker. De har sågar mange konstruktive forslag om hvordan politikken burde lære av reality-tv.

For eksempel foreslår de at politikerne burde ha sitt eget «skrifterom» som i tv-serien. Der kan de snakke direkte til velgerne om det de brenner for. BB-junkiene hører også gjerne på hva politikkjunkiene har å si hvis det blir presentert på en måte de kan forstå.

Politikkjunkiene på sin side avviser kategorisk at politikken har noe som helst å lære av tv. De er heller ikke interessert i å høre hva bigbrother-folket mener i det hele tatt.

Slik tenker antakelig mange politikere også. Det burde de ikke. For en annen forskjell på realityfansen og politikkspotterne er at førstnevnte gjerne forandrer synspunktene sine hvis de blir overtalt til det. Mens de sterkt politikkavhengige sjelden eller aldri gjør det. De er mer interessert i å bekrefte sine egne standpunkter.

Det er altså blant de 2,7 millionene Big Brother-velgere at norske politikere kan ha mest å hente til høsten. Og da er nok Kristin Halvorsen på rett vei når hun denne uken mente at stortingspolitikerne burde slutte å krangle om smådetaljer og heller samarbeide om å få til best mulig løsninger. (Det burde jo egentlig være en arbeidsinstruks i enhver folkevalgt forsamling.)

For BB-folket er opptatt av personligheter, glødende engasjement, integritet og løsninger som fungerer. Ikke partipolitikk, taktikkeri og storpolitisk spill. Det blir for kjedelig og abstrakt.

Direkte demokrati

BBC har sett faresignalene. Folk gidder ikke se politikk på tv lenger. Det er nemlig ikke bare de helt unge som slår av de politiske programmene, har de funnet ut. Hele gruppen under 45 er ganske uinteressert i politikk på tv. Nå varsler de kraftig omlegging av sin politiske dekning.

«Politikken i dag har sitt utspring i slutten av 1800-tallet. Ingen tenker slik i dag. I løpet av de neste fem til ti årene kan mye skje i forhold til direkte og representativt demokrati. Det blir den største forandringen demokratiet har sett siden kvinner fikk stemmerett,» sier Sian Kveill, tidligere redaktør i BBC-flaggskipet Newsnight.

Det er altså tv-folkene som har funnet ut at det er krise i demokratiet. Politikerne er selvfornøyde og vil gjerne tro at de holder til i et helt annet hus der det foregår rasjonell diskusjon og inngås kompromisser til landets beste. I Big Brother-huset derimot er det bare fulle ekshibisjonister som bare appellerer til den mest primitive kikkerfetisjen din.

Men det er like mye seksuell spenning i en samling folkevalgte: Konspirasjoner, svik, ambisjoner, trakassering, hemmeligheter, ryggslikking og gameboy-spilling.

Forskjellen er at i Big Brother huset er målet til enhver tid oppnå seernes sympati. Deltakerne må tore å stå for noe. Selv om det er i spørsmålet om tatoveringer er barnslig, eller om hvitvin og øl gir krøll. «Big Brother er et offentlig laboratorium for å teste integritet,» sier Oxford-professor Stephen Coleman som har skrevet rapporten til Guardian. «Politikere innrømmer aldri feil, de er ikke interessert i å lære, de er aldri morsomme, aldri naturlige. Kort sagt, politikere flest er folk som ville bli stemt ut av Big Brother allerede første uken,» sier han til Observer. Ulempen er at vi må vente fire år mellom hver gang vi kan stemme dem ut.

For lenge i Huset

Politiske analytikere pleide å tro at mer utdannelse ville føre til mer politisk interesse. Det motsatte er tilfellet. Norge har aldri vært mer utdannet. Vi har aldri hatt lavere valgdeltakelse. Til høsten kommer vi kanskje til å passere 60-prosentmerket. Antakelig kommer syv av ti førstegangsvelgerne til å sitte hjemme på valgdagen.

Det er snarere partiene som ikke er i takt med ungdommen, enn førstegangsvelgere som ikke bryr seg. Den kløften kan ikke teknologien i seg selv redde. Valglokaler på internett, direkteoverføringer fra bystyresalen eller direktedemokrati via mobil til politikerne er ikke nok. Vi trenger ikke flere dagbokskriftemål fra Bondevik, eller utbrudd av ukontrollert indignasjon fra John Alvheim, eller selvskryt fra Kaffe-Friele.

Vi trenger mer politisk glød, ærlighet og taushet når det er krevet. «Folk må snakke om ting de virkelig brenner for, det de tror på,» mener mediemogulen Peter Bazalgette. Ellers kan det være over og ut av huset for politikerne slik vi kjenner dem. Han siterer den britiske opprøreren Oliver Cromwell, som allerede for 350 år siden mente parlamentet var passé og talte til nasjonalforsamlingen:

«Dere har sittet her for lenge, uansett hva godt dere har gjort. Tre tilbake, sier jeg, og la oss bli kvitt dere. I Guds navn, gå!»

Valget til høsten burde heller handle om det: Hvem vil du stemme ut av Huset?