kronikk

MARIA VON DER LIPPE

PINSEN HAR SIN BAKGRUNN i det greske ordet pentecoste som betyr den femtiende, og i dette tilfellet menes da den femtiende dagen etter påske. Pinsefesten ble årlig feiret i Jerusalem, syv uker etter påske, i mai–juni. Høytiden var opprinnelig en takkefest der man viste takknemlighet ved å bringe gaver til Gud. Seinere da jødene mistet sitt land ble høytiden feiret som en takkefest for lovgivningen (De ti bud) på Sinai. Slik feires den også blant jøder i dag.

I DEN KRISTNE KIRKEN har feiringen fått et nytt religiøst innhold og en annen betydning. I Apostlenes Gjerninger, kap.2, forteller Lukas om den første kristne pinsefest som en festdag, da Jesu løfte om den Hellige Ånds komme ble oppfylt. Disiplene var samlet i Jerusalem da det brått kom en «lyd fra himmelen, som når en voldsom vind farer frem, og den fylte hele huset der de satt. Og tunger, liksom av ild, viste seg for dem; de delte seg og satte seg på hver eneste en av dem. Da ble de alle fylt med den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tunger etter som Ånden ga dem å tale» (Ap.g 2:2-4). Flere som var til stede mente disiplene var fulle på vin, selv hevdet de at Joels profetier var gått i oppfyllelse. Uansett var de alle vitner til en religiøs happening, og en fest som siden skulle bli feiret i tusener av år.

FOR NÆRMERE 500 millioner pinsevenner verden over, er urmenigheten og pinsen det historiske utgangspunktet. De opplever fremdeles å tale i tunger og beskriver frelsen som en direkte gudserfaring. Det innebærer at det legges stor vekt på en subjektiv religiøsitet der den troende får en opplevelse av å bli fylt eller besatt av Den Hellige Ånd. Gjennom Ånden settes den troende i direkte kontakt med det guddommelige gjennom tungetale, helbredelse ved bønn, eller profetier.

DENNE FORBINDELSEN gir en bekreftelse på at den troende allerede er utvalgt, frelst og helbredet. Det er altså ikke først og fremst tro eller overbevisning som er av betydning, men en religiøs opplevelse og personlig erfaring av den Hellige Ånd. De religiøse møtene karakteriseres ved klapp, sang, tungetale, håndspåleggelse og høylytt halleluja, og deres ekstatiske form for religionsutøvelse har gjennom tidene forarget de mer stillesittende kristne, ettersom det er liten tvil om at pinsebevegelsenes vekkelsesmøter fenger og trekker tilskuere.

PINSEBEVEGELSEN er en samlebetegnelse på en rekke svært ulike protestantiske kirker og menigheter. De har sine felles røtter i religiøse vekkelser i Storbritannia og USA på slutten av 1800-tallet. Som spesifikk, historisk bevegelse knyttes den klassiske pinsebevegelsen særlig til Holiness-predikanten Charles Parhams religiøse vekkelse i Kansas i 1901, og til den afroamerikanske, Holiness-predikanten William Joseph Seymours omgripende religiøse vekkelser i Los Angeles fem år seinere. Det sentrale i disse religiøse vekkelsene var åndsdåp med tungetale.

I EN PERIODE fra 1906 til 1909 kom tilreisende fra hele verden for å oppleve møtene i Azusa Street, og flere forskjellige pinsesamfunn ble i tiden etter etablert over store deler av verden. Blant annet i Canada, Skandinavia, Storbritannia, Tyskland, India, Kina, Afrika og Latin-Amerika.

DE SISTE TRETTI ÅRENE finner vi den sterkeste veksten av pinsekirker i Latin-Amerika. Selv om det vanskelig lar seg måle, viser beregninger at omkring 3,5 millioner latinamerikanere konverterer til en protestantisk konfesjon hvert år. Fra 1968 til 1988 forekom det over en firedobling i antall protestanter fra 12 millioner til nærmere 55 millioner. I dag er antallet over 60 millioner, og av disse regner man at et sted mellom 75 og 95 prosent har sluttet seg til en pinsemenighet. Dette skjer i et område av verden der den katolske kirke har hatt religiøst hegemoni de siste 500 årene, og der protestantismen tidligere ikke har hatt gjennomslag.

AV DEN GRUNN har det i seinere år dukket opp et utall forsøk på å forklare og avdekke årsakene til den eksplosjonsartede veksten. Lenge var det en utbredt oppfatning at pinsemenighetene var et resultat av nordamerikansk propaganda og overstyring i Mellom-Amerika. Det finnes da også bevis for at den nordamerikanske høyrefløy inntok nye strategier etter at sandinistene tok makten i Nicaragua. De fryktet konsekvensene dette kunne medføre i resten av Latin-Amerika.

ETTERSOM MARXISMEN var erklært anti-religiøs spredte frykten seg også på den kristne høyrefløy. Frigjøringsteologien, en radikal retning innen den katolske kirke, ble ansett som et skalkeskjul for marxistisk virksomhet, og et større protestantisk korstog ble sendt til Latin-Amerika fra USA med flere pinsevenner i spissen. Bl.a. overførte evangelister som Pat Roberston, Jim Bakker og Jimmy Swaggart gigantiske vekkelsesmøter på TV, for å skape grobunn for nye lokale menigheter i området. Ifølge den nordamerikanske antropologen David Stoll fremmet disse også Reagens politikk, og det fantes i en periode nære bånd mellom Reagen-administrasjonen, Pentagon og kristne contras-forkjempere i Nicaragua.

I ETTERTID kan en på tross av slike relasjoner mellom religion og politikk stille spørsmål ved om dette fremmet veksten av pinsekirker i Latin-Amerika, ettersom pinsevenner sjelden har deltatt i det politiske liv. I de tilfeller der de derimot har markert seg i storpolitikken, har pinsevennene vist ekstremt reaksjonære tendenser, og eksemplene er lite oppløftende.

FLERE PROTESTANTISKE PRESIDENTER med tilknytning til ulike pinsemiljøer (særlig nypinsebevegelser) er kommet til makten bl.a. i Peru, Brasil og Guatemala. Ingen av dem har fremstått som demokratiforkjempere, men har snarere representert grelle eksempler på rå maktutøvelse. Efrain Rios Montt ledet intensive massakrer mot Guatemalas urbefolkning, og Jorge Serrano begikk selvkupp og måtte rømme i eksil. I likhet med Fernando Collor i Brasil er Serrano også anklaget for storstilt korrupsjon. Alberto Fuijimori utviklet en autoritær lederstil i Peru og gjorde selvkupp ved hjelp av militæret. Deres relasjoner til Washington D.C. har vært av interesse for dem som mener det eksisterer forbindelser mellom religiøse høyrekrefter i USA og i Latin-Amerika.

PINSEBEVEGELSENE har likevel ikke nødvendigvis fremmet USAs rolle i disse landene. Snarere er det en utbredt oppfatning blant latinamerikanere at denne formen for protestantisk vekst er positiv i den grad den er latinamerikansk, det vil si at menighetene er opprettet av latinamerikanere selv, og negativ i den grad den er kommet utenfra. Dette er et naturlig fenomen ettersom latinamerikanere generelt sett ønsker å løse sine egne problemer uten USAs innblanding.

FLERE STUDIER HAR VIST at det i stor grad er fattige latinamerikanere som slutter seg til pinsebevegelsene. Ettersom disse bevegelsene tradisjonelt sett ikke har engasjert seg i samfunnsproblemer, har flere stilt spørsmål ved hvorfor de fattige finner veien til pinsemenighetene. Hvorfor velger de ikke frigjøringsteologien som det religiøse utgangspunkt for sin kamp? Frigjøringsteologien har som kjent tatt et klart standpunkt for de fattige i kampen mot hierarkier, korrupsjon og maktovergrep, men opplever ikke samme tilslutning.

FLERE LATINAMERIKANSKE forskere mener å finne noe av svaret i pinsebevegelsenes religiøse og sosiale karakter. Gjennom en indre etisk nyorientering basert på den ekstatiske, religiøse omvendelsesopplevelsen gis de fattige nye sjanser. Det innebærer blant annet avholdenhet fra alkohol og narkotika og en mulighet for arbeid, bedre økonomi og en mer verdig livssituasjon for de fattige. Uansett teoretisk tilnærming kan veksten av pinsekirker i verden generelt og Latin-Amerika spesielt, kanskje best forstås som en konsekvens av den første pinse. Med andre ord en religiøs happening uten sidestykke.