Vi bor i et av verdens rikeste land, vi som bor her har stort sett mer penger mellom hendene enn det vi har godt av, likevel har vi et helsevesen vi helst ikke vil snakke om, eller tenke på, og aller minst vil måtte trenge.

For en tid siden registrerte vi at mange eldre demonstrerte utenfor rådhuset i Bergen, mot kjøkkenreformen og gjenoppvarmet mat.

Jeg synes det er en stor skam at en politiker, eller noen andre i det hele tatt har tort å fremme et slikt forslag som kjøkkenreformen!

Det er en stor skam.

De eldre og syke burde få frisk, fersk og varm mat hver dag og til alle måltider, slik som vi andre har hver eneste dag, og ikke servert en lunken stuing som er produsert mange dager i forveien.

Og kom ikke her å si vi ikke har råd til det!

Det er bare å sette opp skatten hvis pengene ikke finnes andre steder, for dette kan vi ikke være bekjent av!

I BT kunne vi lese om at båreliggende, alvorlig syke og døende eldre blir tvunget i legevaktkø fordi sykehjem i Bergen ikke får legebesøk, og at en pasient har dødd på legevakten i påvente av at en lege skal få tid til å undersøke pasienten.

Vi kan også lese at alvorlig syke pasienter som svever mellom liv og død må fraktes til legevakten i ambulanse for å få satt en sprøyte og få nødvendig hjelp.

Vi skal ikke glemme at vi alle er ansvarlig for dette, og at det er vår plikt som medmennesker å reagere på disse uverdige forholdene.

Dette har heller ingen ting med økonomi å gjøre, men med menneskeverd og respekt for det levende liv, for penger har vi!

Det er også svært betenkelig, som det fremgår av samme reportasje – at legene, slik det insinueres, har provisjonslønn og ikke fastlønn. Og at de på grunn av økonomiske motiver helst ikke rykker ut på legebesøk, slik de ellers ville ha gjort dersom en fastlønnspolitikk hadde vært gjeldende. På denne måten vil kvantitet og ikke kvalitet bli belønnet, noe som skulle være stikk i strid med en fornuftig avlønningsmetode for denne typen arbeidsoppgaver.

Det er mitt inntrykk at en tradisjonell økonomisk tankegang i de politiske kretser veier altfor tungt. Tendensen er at alt skal regnes på, slik som ofte er vanlig i næringslivet, og at utgifter som ikke gir inntekter skal reduseres til det minimale uten å vektlegge den sterkt reduserte kvaliteten som ofte blir en konsekvens av nedskjæringene.

Det skinner også ganske klart igjennom at syke og eldre er en utgiftspost i regnskapet som skal koste så lite som mulig.

Vi har ikke lov til å glemme at disse som nå er blitt eldre, har bidratt med sitt gjennom et ofte langt liv, og at det fortsatt er mennesker vi har med å gjøre, og at de skal behandles deretter!

I organisasjon— og ledelsesfagene har vi et begrep som heter etisk ledelse, dette burde noen av politikerene legge seg på minne, for her er det tydelig at mange fortsatt har mye å lære.

Jeg er ellers overbevist om at vi alle på sikt er tjent med et helsevesen som i større grad er styrt etter kvalitetsnormer og ikke utelukkende etter økonomiske målsetninger slik det kan virke som at det gjøres i dag.

Ørjan Talhaug (27, heldigvis ...)