Det begynte så fint for Jan Petersen. Han var feelgood fra topp til tå etter å ha fått knadd inn den ene gode meningsmålingen etter den andre. Han smilte og snakket om sine saker til sine velgere. Høyre hadde greid å skyve sentrumsalternativet til side, manøvrere seg inn i duell med Arbeiderpartiet og satt en blå tone: Skole og skatt. En svekket Jens Stoltenberg måtte pent snakke om ting han ikke har særlig troverdighet på.

Men så en gang i sommer startet selve valgkampen. Det stadig mer intense bikkjeslagsmålet. Eksamen: Først skar det seg med skattelettene. Høyre hadde lovet å redusere omtrent alle skatter og avgifter «ned mot EU-nivå». Så spurte Ap — og andre - hvor mye de skal redusere skattene med de neste årene. Tall, takk! «Øh, mumle, mumle», lød første svar fra de blå. Så kom det et tall fra Per-Kristian Foss, og så sa Jan Petersen at tallet var ment som en illustrasjon, og så var det ingen illustrasjon lenger - men det rette tallet. Eller målet. Et eller annet. Skattene skulle i alle fall ned!

Var Høyre ikke forberedt på å diskutere sitt favorittema?

Så dro Jan Petersen til Bergen for å duellere med Jens Stoltenberg, og fikk en rett venstre i fleisen for sine forslag til kutt i sykelønnsordningen. Stoltenberg hadde helt enkelt lest Høyres merknader i siste budsjettinnstilling. Folk mister hele Høyres skattelette før lunsj den første dagen de er syke!

Petersen kavet, åpenbart uforberedt. Hvor hadde Petersens rådgivere trodd Stoltenberg skulle slå til?

Som en bombe? Hele debatten på Ricks illustrerte ellers det de fleste visste: At Stoltenberg er en langt bedre debattant. Kom dette som en bombe på Jan Petersen og «strategene» i Høyres Hus? Skjønte de ikke at de måtte redusere ulempen ved i alle fall å sørge for at partilederen var godt forberedt på sine saker?

Ennå er det lenge til valget. Høyre har tid til å snu trenden. Og vi journalister har det med å trekke de vidløftigste konklusjoner ut fra enkeltmålinger og enkelthendelser.

Men jeg kan ikke fri meg fra tanken om at Høyre er i ferd med å gjennomføre en skandaløst dårlig valgkamp.

Hvem klekket for eksempel ut slagordet «Nok er nok»? Har vedkommende overhodet tenkt på hvordan slagordet fungerer for et parti på vei ned på meningsmålingene?

At Arbeiderpartiet holder Thorbjørn Jagland unna valgkampen er lett å forstå. Jagland er en så dårlig debattant at selv Jan Petersen kunne knust ham. Ap har da drevet valgkamp før!

Men hvorfor holder Høyre Per-Kristian Foss skjult? Av figurene i partiets toppsjikt er han den beste debattanten. Gudene må vite.

Ikke Studentersamfundet! I stedet får vi altså Inge Lønning opp, ned og i mente. Han er heller ingen dårlig debattant. Når tid, sted og emne er rett, kan han være formidabel. Men ikke ellers. Lønning er beryktet for å forberede seg dårlig. Han stoler på at han i enhver situasjon finner noe i sitt rikholdige hode som redder ham. Det holder ikke alltid, som vi har sett. Lønning stoler så mye på sin intelligens at han blir arrogant.

Og hans modus operandi, hans måte å gjøre tingene på, egner seg bedre når han kan være råtass i Studentersamfundet enn når han skal opptre som potensiell kirke- og undervisningsminister i en valgkamp. Det så vi da han - visstnok uten konsultasjoner med kollegene i Høyre-ledelsen - foreslo karakteren fire som inntaksgrense for høyere utdanning.

Utspillet var ikke så lurt med tanke på eksempelvis sykepleiermangelen, og reaksjonene ble deretter. Inge Lønning ville bare skape frisk debatt! Og så tenkte han nok som så at hvis han fikk en diskusjon om høyere utdanning, ville han tjene på den uansett - for Høyre har jo troverdighet på feltet.

Tørker opp Nettopp dette er en gammel sannhet, at et parti tjener hvis diskusjonen foregår på dets egen banehalvdel. Men forutsetningen er for det første at partiet har forberedt seg godt. Og for det andre: Bruken av «først skal blodet flyte, og så kan vi alltid tørke opp litt etterpå»-utspill virker ikke i alle situasjoner. De passer blant annet mye bedre for et lite parti som kjemper for å bli lagt merke til, enn for et stort parti som skal forsvare en ledelse.

Nå er Høyre altså i gang med å tørke opp. Lønning ber oss glemme tallet fire. Per-Kristian Foss sier at Høyre kan nøye seg med Sandmann-utvalgets forslag til reformer i sykelønnsordningen, i stedet for partiets egne karensdager og egenandeler (slike småjobber kan Foss brukes til!).

Og Jan Petersen er tappert i gang med å skifte fokus. Det dreier seg nå om å gjøre det bedre enn forrige gang. I 1997 fikk partiet radmagre 14,3, så det bør gå. Men den historiske sjansen til å påføre Ap banesår og skape et varig blågult regjeringssamarbeid er i ferd med å bli skuslet bort ved hjelp av en serie elementære bommerter.