Av Peter ForrásRadikal og Sosialistisk Studentorganisasjon

En manøver karrieresenterets tilhengere benyttet seg av allerede i fjor høst, da de utlyste en navnekonkurranse i kjølvannet av de motforestillingene som ble presentert mot senteret. Slik skulle den fremsatte kritikken bli nøytralisert; ved å inkludere studentene i navngivingen åpnet det seg en mulighet for å henvise prosjektets klare ideologiske føringer til det ubevisste.

Den gang ble det også hevdet at problemet med karrieresenteret var av en rent språklig karakter, uttrykket «karriere» var forbundet med en del upopulære konnotasjoner. Nå hører det med til historien at karrieresenteret ble hetende «Karrieresenteret». Rønnaug Tveit og karrierekompaniet sine språklige eskapader ble innhentet av tregheten i karrierismens praktiske referanser – her skulle det nemlig skrives jobbsøknader og CVer med henblikk på å være en «fleksibel, endringsvillig og operativ» arbeidsselger på kunnskapsmarkedet. Her ligger da også hunden begravet. Å få seg en karriere er ikke det samme som å få seg et arbeid. En arbeidsformidling er noe annet enn en slagmark (møteplass i Tveits språk) for «dyktige kandidater». Spørsmålet «hva kan jeg?», er faktisk et annet spørsmål enn; «hva kan jeg som kan benyttes i arbeidslivet?». ROSSO har tidligere forsøkt å fremheve skillet mellom arbeid innenfor et solidarisk rammeverk, og karriere som en særskilt form for markedstilpasset og profitabelt usolidarisk arbeid. Bakgrunnen for at disse forskjellene utlignes til fordel for karriere er selvsagt den hegemoniske posisjonen det markedsliberalistiske arbeidslivet har satt seg selv i.

Av dette følger det mer enn et ensomt karrieresenter, senteret er snarere et symptom og en forsmak på hvordan universitetet underordnes næringslivets imperativer. Formelt sett er senteret et tilbud til studentene, ikke en plikt.

Men holder man karrieresenteret sammen med rådende utdanningsideologiske strømninger, jmf. Mjøsutvalget, er det vanskelig å bortforklare omformingen av studenten til en komponent i nasjonaløkonomien. Her er nok en forskjell blitt borte; universitetet har ingen funksjon utover det å levere kompetanse til næringslivet, universitetet har ingen selvstendig betydning.

I sammenheng med dette ideologiske hegemoniet er det heller ikke slik at karrieresenteret først blir en realitet for studenten når han er ferdig med studiene, et karrieresenter vil selvsagt fungere som ideologiprodusent og premissleverandør for valg av fag og utforming av studiesituasjon. Mindre fag, fag som ikke er «operative» innenfor en markedslogikk, vil være uhensiktsmessig for karrieren, det samme gjelder eventuell solidaritet med noe annet enn sin egen karriere, likeså studieformer som ikke oversettes til CV-språket.

Det vokser i det hele tatt merkelig frukt i den nyliberale hundremeterskogen, ikke penger på trær, men penger på studenter. For på karrieresenteret er studenten et investeringsobjekt, hvis studenten ikke liker det, er han enfoldig, bakstreversk og lite samarbeidsvillig.